Jakten på akten.

I filmens verden er jomfrustatus et problem som kommer i mange former.

Når film- og TV-bransjen skal skildre jomfrustatus er det tre hovedtendenser som gjør seg gjeldende. Dette skriver jeg om i juniutgaven av Innsikt.

I tillegg har jeg levert mine faste notisspalter og bidratt med et par kortere saker om:

• En vill løsning: Gjenoppretting av naturlige økosystemer kan virkelig monne i klimakampen, mener forskere.
• Grønne fly? Hva blir effekten av å elektrifisere flyindustrien?

Filmartikkelen innledes slik:

Voksenferdigheter
Det viktigste målet for en vellykket foreldregjerning er jo å gjøre avkommet selvgående. Arvingene må på et eller annet tidspunkt loses inn i voksentilværelsen, hvor de skal klare seg selv. En ikke helt uviktig del av den pakken er å kunne innlede sine egne romantiske og seksuelle forhold. Inntil da har den tradisjonelle foreldrejobben handlet mye om å verne (særlig døtrenes) jomfrustatus.

I dag har andre bekymringer begynt å kreve oppmerksomhet, etter at den seksuelle revolusjonen flyttet på forventninger, praksis og problemforståelse. Hvis ungene nå passerer myndighetsalderen uten å vise interesse for kjønnslige erfaringer, kan varselklokkene begynne å kime hos mor og far. «Dette er vel ikke normalt, er det vel?» Plutselig trenger ord og begreper som «manglende sosiale ferdigheter», «intimitetsangst» og «hemninger» seg på.

Noen kan sågar mene at avkommet trenger en dytt i riktig retning, slik som Allison og Laird (Laura Benanti og Matthew Broderick) i Gene Stupnitskys komedie «No Hard Feelings».

De er urolige for tenåringssønnen Percy (Andrew Barth Feldman). Han er skoleflink og høflig, men så var det dette andre da. Mor og far mener den unge mannen trenger å eksponeres for andre sider ved tilværelsen, og hyrer derfor inn Maddie (Jennifer Lawrence).

Da hun spør oppdragsgiverne om de vil at hun skal date sønnen deres på liksom eller i fullt alvor, svarer de «Date him hard!»

Spørsmålet er imidlertid hvordan Percy reagerer på å bli sjekket opp av en pågående dame som er noen år eldre enn ham selv? Det kan du finne ut 23. juni, da filmen får premiere på norske kinoer.

Livet på tronen.

Som regel er den filmatiske interessen for monarker temmelig anglofil, men akkurat nå trender en østerriksk dronning.

Hvordan skildrer filmskaperne konger, dronninger og andre rojale? Er det noen (nyere) tendenser å spore? Det er et par av spørsmålene jeg behandler i denne månedens filmartikkel i Innsikt. Aktualitetsknaggen er minibølgen med filmer og serier om (eller «inspirert av») livet til Elisabeth «Sisi» (1837–1898), keiserinne av Østerrike og dronning av Ungarn, som ble dyrket som et skjønnhetsideal og moteikon i sin egen samtid. Men det er langt mer å si om henne enn akkurat dette.

Ellers i maiutgaven av magasinet har jeg bidratt med mine faste spalter, samt et par kortere saker om følgende tema:

• Flomfare i tørre strøk: Oversvømmelser rammer tørre regioner ekstra hardt.
• Kinesiske industrifortrinn: I teknologikappløpet med USA har Kina noen spesielle fordeler – knyttet til nøkkelordet prosesskunnskap.

God lesning!

Her følger et lite utdrag fra filmartikkelen:

Nå skyller igjen en «Sisi»-bølge over oss. I fjor kom miniserien «The Empress», med Devrim Lingnau i hovedrollen, som skildrer hvordan den knapt 16-årige hertuginnen kaprer søsterens forlovede, Frans Josef av Østerrike-Ungarn.

Denne versjonen av ungdomsårene hennes kom like i hælene på «Sisi» (2021), en annen tysk serie om akkurat samme periode, hvor Dominique Devenport fylte tittelrollen.

I mars i år hadde den feministiske, svarte komedien «Sisi & Ich» premiere på tyske kinoer. Regissør Frauke Finsterwalder skrev manuset sammen med ektemannen, forfatteren Christian Kracht (kjent for blant annet «Faserland», «Imperium» og «Eurotrash»), og har omtalt prosjektet som «en litt vill nytolkning av «Sisi»-myten, som egentlig ikke er plaget av historiske fakta».

Handlingen følger keiserinnen i en periode hvor hun dro omkring i Europa sammen med en gruppe kvinnelige bekjente.

Det er usikkert om «Sisi & Ich» vil få kinolansering i Norge, så rådet får være å følge med på strømmetjenestenes oppdateringer. Til gjengjeld er premieredatoen for Marie Kreutzers «Corsage» fastsatt til 5. mai. Akkurat som i Finsterwalders film møter vi her en middelaldrende Elisabeth (spilt av Vicky Krieps).

Filmen begynner på dagen hun fyller 40 år. Korsettet må strammes litt ekstra. Jubilanten føler seg tynget av alderen og omgitt av begrensninger i alle former. Glansdagene er kanskje over, men et gjensyn med gamle venner lokker. Keiserinnen legger ut på en befriende og selvrealiserende reise.

Komiske kraftkarer.

Heltene i dagens actionfilmer skal helst også påkalle latter.

Så har man skrevet litt igjen. Aprilutgaven av Aftenposten Innsikt er ute nå.

Her bruker jeg filmartikkelen til å introdusere begrepet «muskelklovn». I tillegg bidrar jeg med noen kortere referater om følgende:

Fra panzooti til pandemi?
Fugleinfluensautbruddet har spredt seg til pattedyr, og minst ti mennesker er døde så langt i 2023.

Overraskelser i maktindikatorene.
Seks uventede oppdagelser om maktutviklingen i Asia.

Polariserte salgstall.
I et gitt år selger de fleste boktitler nesten ingenting, uten at det nødvendigvis betyr fiasko.

I notisene handler det bl.a. om forgubbing i det kinesiske jordbruket, penislengder og nybrottsarbeider på gjødselfronten. Mens spalten med historiske innslag bl.a. tar for seg en kaotisk fotballkamp, en ekstremt uheldig dag for en engelsk hær og en usedvanlig domfellelse i 1941.

Her er starten på filmsaken:

«Muskelklovnene»
I fjor ble actionkomedieserien «Peacemaker» en favoritt for mange. John Cena spiller superhelten som ved både første og andre øyekast ikke akkurat imponerer. Stilen og drakten hans er dustete. Fyren selv er noe av et naut, og han havner stadig i situasjoner han ikke helt behersker. Peacemaker er nok sterk og handlekraftig, men det skorter på så mye annet. Figuren er rett og slett komisk.

Til tross for – eller kanskje på grunn av – sitt lattervekkende og fomlete image, ble Peacemaker et sjarmerende og underholdende bekjentskap. Suksessen var et faktum, og en ny sesong av serien er allerede bestilt.

Den som hever blikket og ser seg litt rundt i dagens actionfilmlandskap, vil få øye på mange skikkelser som deler trekk med Peacemaker. For her har det skjedd ting de siste årene.

Imaget til actionhelten har endret seg radikalt siden det muskelpumpende 1980-tallet, da Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger var de største stjernene.

(… Et par avsnitt senere kommer definisjonen…)

I bransjesjargongen på den andre siden av Atlanteren kalles den nye heltetypen for «The Buff Clown». Kikker man i ordlisten til cambridge.org, ser man at «buff» betyr «å ha en sterk, sunn kropp med velutviklede muskler», så på norsk skulle dette kunne oversettes til muskelklovn. Begrepet er herved lansert!

Kanselleringsfortellinger.

Før ble folk utsatt for heksejakt, svartelistet eller rammet av yrkesforbud. I dag blir de kansellert.

Plutselig viser kalanderen at det er blitt mars, og så er det igjen dags for en oppdatering om mine bidrag til et nytt nummer av Aftenposten Innsikt. Denne gangen har jeg blant annet skrevet om følgende:

Rangeringen av de tusen beste kvinnelige forskerne i verden.
Europas muligheter for å bli mer autonomt på batterifronten.
Den nye, storstilte stimuliplanen for USAs utkantstrøk.

I tillegg kommer dei faste postane med notiser av ymse karakter. Mens filmsaken i marsutgaven altså forsøker å sirkle inn hvordan filmskapere har skildret kanselleringer før og nå. (I papirutgaven av magasinet har det sneket seg inn en aldri så liten tabbe, som jeg – og bare jeg – står ansvarlig for. Den er ganske flau. Hva det er snakk om? Det kan jo bli en liten oppgave for den som vil: Finn tabben!) Her er to utdrag fra innledningen av saken:

Nyord
Kanselleringsbegrepet har fått vind i seilene de siste årene, og kommer som så mye annet fra USA, hvor debatten om cancel culture har rast en stund.

Det er særlig kanselleringer innenfor akademia, medier og kulturliv som har fått oppmerksomheten, siden dette er de tradisjonelle arenaene for meningsutveksling og fritt ordskifte. Nå saboteres dette idealet av radikaliserte mindretall, som mobiliserer og koordinerer aksjoner via sosiale medier, lyder advarslene.

Film- og serieskapere har kanskje vært litt avventende med å ta opp temaet, slik det manifesterer seg akkurat nå, men miniserien «The Chair» (Amanda Peet & Annie Julia Wyman, 2021) testet vannet.

(…)

Maestro for fall
Nå har en av samtidens mest interessante amerikanske filmskapere, Todd Field, tatt opp denne tematiske tråden. Hans siste opus, «Tár», får norsk premiere 10. mars.

Lydia Tár (Cate Blanchett) har klatret omtrent så langt til topps innen den klassiske musikkens verden som det er mulig å komme. Hun er den første kvinnelige hoveddirigenten for den prestisjefylte Berlinfilharmonien, hun er en feiret komponist, og hun har vunnet priser på alt fra Emmy-, Grammy-, Oscar- og Tony-utdelingene. Snart kommer hun ut med en bok om sin egen karriere: «Tár on Tár».

Men den som er kommet til toppen, risikerer å falle dypt. Da Lydia holder en masterclass for musikkstudentene ved The Juilliard School, havner hun i en diskusjon med en av dem, Max (Zethphan Smith-Gneist). Han er ikke interessert i døde, hvite, heterofile komponister som J.S. Bach.

Lydia argumenterer for at han bør interessere seg for selve musikken, og se bort fra overfladiske karakteristika hos personen som har skrevet den. Det ender med at en fornærmet Max stormer ut av auditoriet, mens Lydia roper etter ham: «Hvis talentet til Bach kan reduseres til hans kjønn, fødeland, religion, seksualitet og så videre, så kan ditt talent det også!»

Opptrinnet er blitt filmet, og blir senere lekket – i en redigert versjon som mangler konteksten. Samtidig samles enda mørkere skyer på himmelen over Lydia.

WEIRD-faktoren.

Et grovt forsinket boktips.

(Noen ganger glemmer man bort planlagte oppdateringer. Disse notatene til en bokomtale skulle jeg publisert for over ett år siden, men bedre sent enn aldri. Det dreier seg tross alt om en av mest interessante bøkene jeg har lest på lang tid.)

Joseph Henrichs «The Weirdest People in the World» (som kom ut høsten 2020) er bare å anbefale til alle som måtte være opptatt av kulturpsykologi, antropologi, sosiologi, historie, samt økonomisk og institusjonell utvikling – for ikke å snakke om samvirkningen mellom disse feltene. Her er det MYE å oppdage og fordøye.

Ikke minst blir den interessant og relevant om den leses opp imot en annen storfavoritt: «Why Nations Fail» (2012) av Daron Acemoglu og James Robinson. Jeg kan også anbefale oppfølgerutgivelsen, «The Narrow Corridor» (2019).

Henrich gir dybde til Acemoglu og Robinsons perspektiver, fordi han bringer helt nye/nyoppdagete innsikter om variasjoner innen kulturpsykologi inn i ligningen.

En kjapp forklaring på begrepet WEIRD, og dermed også boktittelen: Det ble introdusert i 2010, i kjølvannet av reproduksjonskrisen innen psykologifaget. WEIRD-studien påpekte at nesten alle psykologiske studier var basert på deltakere med bakgrunn fra WEIRD-samfunn; Western, Educated, Industrialised, Rich og Democratic. Nesten 70% var amerikanere. Og dette har gjort de psykologiske studiene lite representative. Den psykologiske WEIRD-profilen ligger faktisk i den ene ytterligheten av spektrumet.

Kort sagt: Det er WEIRD-folk som er særlingene. Samtidig er det slik at særtrekkene som karakteriserer WEIRD sprer seg.

De som fascineres av Utilsiktede Konsekvenser i en lang historisk kontekst, kan glede seg. Her dissekeres et av de virkelig store tilfellene.

Renessanse for filmrebellene?

(Faksimile av oppslaget i Aftenposten Innsikt)

Det handler altså om radarparet Wam & Vennerød i denne månedens utgave av Innsikt (som allerede har vært ute en ukes tid).

I februarutgaven har jeg ellers skrevet om kinesiske styrker og svakheter (evner Kina å leve opp til sine egne militære og sikkerhetspolitiske ambisjoner?), 300 tyske gassproblemer (gass er mer enn en varmekilde, det er også en kritisk innsatsfaktor i noen av Tysklands viktigste industrier), samt om fire reproduktive revolusjoner. I de faste spaltene kan du lese om bl.a. maratondansekonkurransene, serbiske opprør, variasjoner i den globale væskebalansen og uventet robuste skydekker.

Her er et par utdrag fra innledningen av filmartikkelen:

Minner som svinner
Regissøren og filmprodusenten Petter Vennerød døde i 2021, fire år etter at hans mangeårige samarbeidspartner, Svend Wam, gikk bort. Mellom 1976 og 1995 laget de to 14 spillefilmer sammen, og signaturen deres ble kjent – eller beryktet – langt utenfor kulturlivets sirkler.

Wam & Vennerød er blant de aller best kjente regissørnavnene i norsk filmhistorie, og definitivt de mest omdiskuterte og latterliggjorte. «Alle» i Norge visste hvem de var, og mange så filmene deres. Nesten 1,6 millioner løste kinobillett til en av de 14 produksjonene. Til tross for slakt og parodier har de alltid hatt sine svorne tilhengere, og nå har en ny generasjon oppdaget filmene deres. Det snakkes stadig høyere om en mulig renessanse for Wam & Vennerød.

(…) (som) kan få ytterligere drahjelp av den kinoaktuelle dokumentaren «Den siste filmen» (Regi: Karianne Førland Vennerød og Olaug Spissøy Kyvik). Her møter vi en alvorlig parkinsonrammet Petter Vennerød, denne gangen plassert foran kameralinsen. Det haster med å få formulert og dokumentert tingene han har på hjertet, for sykdommen visker nådeløst bort minner og taleevne.

Ektefellen, Karianne Førland Vennerød, har brukt mobiltelefonen til å fange opp personlige øyeblikk fra denne skumringstimen. De er blitt klippet sammen med profesjonelle opptak og arkivmateriale fra Petter Vennerøds verker. Temaet kretser rundt «fortellerkraftens frihet og det fengsel som skapes når man ikke lenger kjenner stemmen sin». Filmen får kinopremiere 24. februar.

Traileren til «Den siste filmen»:

Hollywoods «babylonske» epoke.

Fra slutten av 1920-tallet og frem til 1934 var filmbyen preget av en forbløffende løssluppenhet. Historien om denne perioden – og hvordan den tok slutt – fortelles i premiereklare «Babylon».

Årets første utgave av Aftenposten Innsikt er kommet. Her har jeg bidratt med noen kortere artikler om hva gjesping kan være godt for, alternativer til avsalting av havvann, utfordringene for europeisk bilindustri, samt trøbbelet knyttet til internetts mest sårbare punkt.

Ellers, i de faste notisspaltene, sveiper jeg innom bl.a. amerikanske slektsfeider, revolusjonen på Zanzibar, genialitetens bestanddeler og testing av kunstig blod.

Og så har vi selvsagt filmsaken, som innledes slik:

Viltre rykter
I 1965 kom boken «Hollywood, Babylon» ut på engelsk for første gang, seks år etter den franskspråklige versjonen. Forfatteren, Kenneth Anger, var en svært frimodig regissør av undergrunnsfilmer som hyppig tok opp tabubelagte emner, og denne tematiske interessen var merkbar også i boken.

Innholdet er en gjennomgang av diverse skandaler og lettlivede episoder fra Hollywoods stumfilmepoke og fremover. Noen av kapitlene tok for seg velkjente hendelser, som dødsfallet til den unge skuespilleren Virginia Rappe.

Hun kollapset på en fest hos kollegaen Roscoe «Fatty» Arbuckle i 1921, og døde fire dager senere. Verten ble anklaget for voldtekt og drap, men frikjent av domstolen.

Anger hadde derimot lite dekning for en god del andre påstander og rykter han presenterte. Filmhistorikere har siden falsifisert dem gang på gang. Deriblant den saftige skrønen om at stumfilmstjernen Clara Bow hadde en orgie med fotballaget til University of Southern California – der en av spillerne var en purung John Wayne.

Det skandaløse ryktet om tilstandene i filmbyens viltre ungdomstid har likevel hengt igjen. Slikt pirrer. Og det er nok av reelle skandaler å vise til.

Dekadente dager
Selv om regissør Damien Chazelle (kjent for «Whiplash», «La La Land» og «First Man») har sagt at tittelen på hans nye film er inspirert av den tyske TV-serien «Babylon Berlin» (2017), er det vrient å se helt bort fra arven etter Anger. Spesielt fordi handlingen i «Babylon» utspiller seg på tampen av 1920-tallet.

Jazzalderens Hollywood er en epoke som – helt uavhengig av de falske ryktene – fortsatt blir husket for sine løsslupne tilbøyeligheter. Selskapslivet var ekstravagant, stjernene var utagerende, og innholdet i filmene var grenseoverskridende.

Åpningsscenen i Chazelles tretimersepos varer nærmere en halv time, og dveler ved en særs livat fest med flere eksplisitte innslag. Margot Robbie spiller det nye stjerneskuddet Nellie LaRoy, mens Brad Pitt har rollen som den avdankede og desperate Jack Conrad. De leder an i et fyldig rollegalleri av fiktive (samt et par virkelige) filmprofiler som må tilpasse seg store endringer i bransjen. Lydfilmen har tatt over, og i kulissene venter et nytt produksjonsregime som vil luke ut mye av frigjortheten som har fått råde.

Les resten i januarnummeret av Innsikt.

Adopsjonsfortellinger og identitetsjakt.

Adoptivbarn og foreldreløse vekker et helt spekter av tanker og følelser hos oss.

Jeg ble visst litt forsinket med denne oppdateringen, men desembernummeret av Innsikt er altså for lengst satt i butikkhyllene. Filmartikkelen handler denne gangen om adopsjonsfortellinger.

Ellers har jeg blant annet skrevet kortere saker om hvordan de store teknologiselskapene vil forme morgendagens verdensorden, om de mer begredelige pristildelingene i Nobel-historien, samt hvordan britiske forskere ser for seg at «utvidet virkelighet» kan være papirbokens fremtid.

Som vanlig – her er et lite utdrag fra filmsaken:

Babyen i boksen
De tette båndene mellom foreldre og barn og, ikke minst, betydningen av arv og opphav gjør slektskap til et evig sentralt tema, uansett kulturkrets eller tidsalder. Med på lasset til en slik instinktiv besettelse følger nesten like intense funderinger om hva slags plass adoptivbarn skal ha, og hva slags skjebne de får.

Temaet vies oppmerksomhet i en av årets julefilmer – den sørkoreanske filmen «Min vakre stjerne», regissert av Hirokazu Kore-Eda (kjent for «Shoplifters»).

Her møter vi vaskerieieren Sang-hyeon (Song Kang-ho), som jobber frivillig for en lokal kirke hvor kameraten Dong-soo (Gang Dong-won) er ansatt.

Det kan høres idealistisk ut, men duoen driver en lyssky binæring med utgangspunkt i et av kirkens sosiale tilbud: Den såkalte «babyboksen» hvor fortvilte mødre i full anonymitet kan levere spebarn de ikke klarer å ta seg av. Nå og da selger de to kompisene slike barn på det illegale adopsjonsmarkedet.

Dette er også planen da So-young (Lee Ji-eun) etterlater sin nyfødte ved kirken. Men akkurat denne unge moren vender plutselig tilbake. Hun innser hva karene planlegger og bestemmer seg for å bli med dem på intervjuer av mulige adoptivforeldre. Samtidig er to politietterforskere i hælene på barnetyvene.

Filmen ble møtt med 12 minutters applaus etter visningen på Cannes-festivalen, og flere kritikere har bemerket hvordan den behandler sine krevende problemstillinger på en spesielt ettertenksom måte og belyser dem fra flere perspektiver. For hva er barnets beste?

Resten finner du i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Notis-bonanza fra 2022.

Jeg fikk skrevet noen notiser dette året også.

Ingen grunn til å gi slipp på denne «tradisjonen», er det vel? Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise (litt av) hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra 2022:

Sex er ut – på grunn av superheltene?
Filmindustrien er inne i en nypuritansk epoke.
Av de 148 012 filmene som er lansert siden 2010 inneholder kun 1,21 % seksuelle skildringer. Det gjør siste tiår til det blygeste siden 1960-tallet. 1990-årene er det mest frivole decenniet, med sexscener i 1,79 % av filmtitlene. Gapet i reelle tall er høyere enn den halve prosenten antyder, siden det ble lansert fire ganger så mange filmer på 2010-tallet, påpeker BBC. Artikkelen forsøker også å finne noen forklaringer på hvorfor det er blitt slik. Den kanskje mest interessante teorien, lansert av skribenten Raquel S. Benedict, er knyttet til hvor toneangivende superheltsjangeren er blitt. Hun mener heltenes atletiske kropper er tuftet på en puritansk disiplin, hvor det å slippe seg løs og ha moro er assosiert med å miste kontrollen. Da «svikter man laget sitt». Dette gjelder ikke bare sex, men også andre former for fysisk utskeielse, som fråtsing (jmfr. Thors overspising i «Avengers Endgame»). Disse blockbuster-produksjonene er dessuten nøye med å sikre seg en relativt lav aldersgrense, fordi de trenger det yngre tenåringspublikummet. Andre peker på at sexscener ofte bremser drivet i fortellingen.

Forbudte trossamfunn.
41 land har forbud mot religionsbaserte grupper.
Midt-Østen og Nord-Afrika er regionen hvor flest stater praktiserer en form for religionsforbud. Mer enn halvparten av landene, 11 av 20, har lover som begrenser trosfriheten. Nest verst er Asia og Stillehavsregionen, hvor 17 av 50 stater (34 %) forbyr enkelte religiøse grupper. Tallene for det subsahariske Afrika er åtte av 48 (17 %), i Europa gjelder dette tre av 45 (7 %), mens kun to av de 35 landene (6 %) i Nord- og Sør-Amerika har innført slike forbud. Trossamfunnene som rammes oftest er Jehovas vitner og bahaiene, viser en undersøkelse utført av Pew Research Center. Førstnevnte er forbudt i åtte land, mens bahaiene er uønsket i seks. En tredje gruppe som rammes hyppig er ahmadiyya-muslimene. De er forbudt i fire land.

Ønsketenkning om historiske heltinner.

Sterk kvinneskikkelse: I «The Woman King» spiller Viola Davis hovedrollen som general Nanisca. (Foto: Ilze Kitshoff/Sony Pictures/SF Studios)

Novembernummeret av Innsikt er kommet i handelen. Her tar jeg bl.a. for meg debatten rundt «The Woman King», som kommer på norske kinoer 25/11. I tillegg har jeg kloret ned noen kortere tekster om hvordan Egypt tar sikte på å etablere seg som regional energistormakt i Øst-Afrika + hvordan narkokarteller i Mexico er begynt å ta kontroll over ferskvannsressursene i nordlige delstater. I tillegg kommer ‘dei faste notisspaltane’ både på den historiske og mer dagsaktuelle fronten.

Her er en kort smakebit på filmsaken, som innledes slik:

Et filmatisk kinderegg?
Det er en dårlig skjult hemmelighet at den amerikanske filmbransjen befinner seg i krysspresset mellom to sterke drivkrefter: Behovet for kommersiell suksess, og et arbeidsmiljø dominert av liberale/progressive holdninger.

Sistnevnte har en tendens til å manifestere seg i tematiske minitrender hvor ulike kampsaker skal bakes inn i fortellingene. På sitt verste kan dette virke både malplassert og unødig misjonerende. Andre ganger treffer man tidsånden mer naturlig og ubesværet, og da blir det fort feststemning i Hollywood. Dette er drømmescenarioet.

Med dette i bakhodet er det lett å forstå forhåpningene «The Woman King» vakte hos mange. Ikke bare handler det om kvinnelige krigere, men om afrikanske kvinnelige krigere – som har eksistert!

Dette var både girl power og svart representasjon, såvel som å være «basert på en sann historie». Da den ene produsenten, Maria Bello (mest kjent som skuespiller), i 2015 presenterte ideen foran et publikum, reagerte salen med spontan jubel og applaus.

Identitetspolitisk profil
Den euforiske reaksjonen skyldtes også at Viola Davis, som sto på samme scene, ble forespeilet å være hovedrolleinnehaver i den kommende filmen. 2015 var året da Davis ble den første afrikansk-amerikaneren til å vinne Emmy-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en dramaserie, i «How to Get Away with Murder». Rollen som general Nanisca i «The Woman King» ville gi Davis en forlokkende mulighet til å prøve ut en mer fysisk side ved skuespillerfaget, og hun hadde åpenbart en tilhengerskare som ønsket å se henne i en slik rolle.

Resten kan du lese i novemberutgaven av Aftenposten Innsikt.