Hollywoods «babylonske» epoke.

Fra slutten av 1920-tallet og frem til 1934 var filmbyen preget av en forbløffende løssluppenhet. Historien om denne perioden – og hvordan den tok slutt – fortelles i premiereklare «Babylon».

Årets første utgave av Aftenposten Innsikt er kommet. Her har jeg bidratt med noen kortere artikler om hva gjesping kan være godt for, alternativer til avsalting av havvann, utfordringene for europeisk bilindustri, samt trøbbelet knyttet til internetts mest sårbare punkt.

Ellers, i de faste notisspaltene, sveiper jeg innom bl.a. amerikanske slektsfeider, revolusjonen på Zanzibar, genialitetens bestanddeler og testing av kunstig blod.

Og så har vi selvsagt filmsaken, som innledes slik:

Viltre rykter
I 1965 kom boken «Hollywood, Babylon» ut på engelsk for første gang, seks år etter den franskspråklige versjonen. Forfatteren, Kenneth Anger, var en svært frimodig regissør av undergrunnsfilmer som hyppig tok opp tabubelagte emner, og denne tematiske interessen var merkbar også i boken.

Innholdet er en gjennomgang av diverse skandaler og lettlivede episoder fra Hollywoods stumfilmepoke og fremover. Noen av kapitlene tok for seg velkjente hendelser, som dødsfallet til den unge skuespilleren Virginia Rappe.

Hun kollapset på en fest hos kollegaen Roscoe «Fatty» Arbuckle i 1921, og døde fire dager senere. Verten ble anklaget for voldtekt og drap, men frikjent av domstolen.

Anger hadde derimot lite dekning for en god del andre påstander og rykter han presenterte. Filmhistorikere har siden falsifisert dem gang på gang. Deriblant den saftige skrønen om at stumfilmstjernen Clara Bow hadde en orgie med fotballaget til University of Southern California – der en av spillerne var en purung John Wayne.

Det skandaløse ryktet om tilstandene i filmbyens viltre ungdomstid har likevel hengt igjen. Slikt pirrer. Og det er nok av reelle skandaler å vise til.

Dekadente dager
Selv om regissør Damien Chazelle (kjent for «Whiplash», «La La Land» og «First Man») har sagt at tittelen på hans nye film er inspirert av den tyske TV-serien «Babylon Berlin» (2017), er det vrient å se helt bort fra arven etter Anger. Spesielt fordi handlingen i «Babylon» utspiller seg på tampen av 1920-tallet.

Jazzalderens Hollywood er en epoke som – helt uavhengig av de falske ryktene – fortsatt blir husket for sine løsslupne tilbøyeligheter. Selskapslivet var ekstravagant, stjernene var utagerende, og innholdet i filmene var grenseoverskridende.

Åpningsscenen i Chazelles tretimersepos varer nærmere en halv time, og dveler ved en særs livat fest med flere eksplisitte innslag. Margot Robbie spiller det nye stjerneskuddet Nellie LaRoy, mens Brad Pitt har rollen som den avdankede og desperate Jack Conrad. De leder an i et fyldig rollegalleri av fiktive (samt et par virkelige) filmprofiler som må tilpasse seg store endringer i bransjen. Lydfilmen har tatt over, og i kulissene venter et nytt produksjonsregime som vil luke ut mye av frigjortheten som har fått råde.

Les resten i januarnummeret av Innsikt.

Adopsjonsfortellinger og identitetsjakt.

Adoptivbarn og foreldreløse vekker et helt spekter av tanker og følelser hos oss.

Jeg ble visst litt forsinket med denne oppdateringen, men desembernummeret av Innsikt er altså for lengst satt i butikkhyllene. Filmartikkelen handler denne gangen om adopsjonsfortellinger.

Ellers har jeg blant annet skrevet kortere saker om hvordan de store teknologiselskapene vil forme morgendagens verdensorden, om de mer begredelige pristildelingene i Nobel-historien, samt hvordan britiske forskere ser for seg at «utvidet virkelighet» kan være papirbokens fremtid.

Som vanlig – her er et lite utdrag fra filmsaken:

Babyen i boksen
De tette båndene mellom foreldre og barn og, ikke minst, betydningen av arv og opphav gjør slektskap til et evig sentralt tema, uansett kulturkrets eller tidsalder. Med på lasset til en slik instinktiv besettelse følger nesten like intense funderinger om hva slags plass adoptivbarn skal ha, og hva slags skjebne de får.

Temaet vies oppmerksomhet i en av årets julefilmer – den sørkoreanske filmen «Min vakre stjerne», regissert av Hirokazu Kore-Eda (kjent for «Shoplifters»).

Her møter vi vaskerieieren Sang-hyeon (Song Kang-ho), som jobber frivillig for en lokal kirke hvor kameraten Dong-soo (Gang Dong-won) er ansatt.

Det kan høres idealistisk ut, men duoen driver en lyssky binæring med utgangspunkt i et av kirkens sosiale tilbud: Den såkalte «babyboksen» hvor fortvilte mødre i full anonymitet kan levere spebarn de ikke klarer å ta seg av. Nå og da selger de to kompisene slike barn på det illegale adopsjonsmarkedet.

Dette er også planen da So-young (Lee Ji-eun) etterlater sin nyfødte ved kirken. Men akkurat denne unge moren vender plutselig tilbake. Hun innser hva karene planlegger og bestemmer seg for å bli med dem på intervjuer av mulige adoptivforeldre. Samtidig er to politietterforskere i hælene på barnetyvene.

Filmen ble møtt med 12 minutters applaus etter visningen på Cannes-festivalen, og flere kritikere har bemerket hvordan den behandler sine krevende problemstillinger på en spesielt ettertenksom måte og belyser dem fra flere perspektiver. For hva er barnets beste?

Resten finner du i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Notis-bonanza fra 2022.

Jeg fikk skrevet noen notiser dette året også.

Ingen grunn til å gi slipp på denne «tradisjonen», er det vel? Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise (litt av) hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra 2022:

Sex er ut – på grunn av superheltene?
Filmindustrien er inne i en nypuritansk epoke.
Av de 148 012 filmene som er lansert siden 2010 inneholder kun 1,21 % seksuelle skildringer. Det gjør siste tiår til det blygeste siden 1960-tallet. 1990-årene er det mest frivole decenniet, med sexscener i 1,79 % av filmtitlene. Gapet i reelle tall er høyere enn den halve prosenten antyder, siden det ble lansert fire ganger så mange filmer på 2010-tallet, påpeker BBC. Artikkelen forsøker også å finne noen forklaringer på hvorfor det er blitt slik. Den kanskje mest interessante teorien, lansert av skribenten Raquel S. Benedict, er knyttet til hvor toneangivende superheltsjangeren er blitt. Hun mener heltenes atletiske kropper er tuftet på en puritansk disiplin, hvor det å slippe seg løs og ha moro er assosiert med å miste kontrollen. Da «svikter man laget sitt». Dette gjelder ikke bare sex, men også andre former for fysisk utskeielse, som fråtsing (jmfr. Thors overspising i «Avengers Endgame»). Disse blockbuster-produksjonene er dessuten nøye med å sikre seg en relativt lav aldersgrense, fordi de trenger det yngre tenåringspublikummet. Andre peker på at sexscener ofte bremser drivet i fortellingen.

Forbudte trossamfunn.
41 land har forbud mot religionsbaserte grupper.
Midt-Østen og Nord-Afrika er regionen hvor flest stater praktiserer en form for religionsforbud. Mer enn halvparten av landene, 11 av 20, har lover som begrenser trosfriheten. Nest verst er Asia og Stillehavsregionen, hvor 17 av 50 stater (34 %) forbyr enkelte religiøse grupper. Tallene for det subsahariske Afrika er åtte av 48 (17 %), i Europa gjelder dette tre av 45 (7 %), mens kun to av de 35 landene (6 %) i Nord- og Sør-Amerika har innført slike forbud. Trossamfunnene som rammes oftest er Jehovas vitner og bahaiene, viser en undersøkelse utført av Pew Research Center. Førstnevnte er forbudt i åtte land, mens bahaiene er uønsket i seks. En tredje gruppe som rammes hyppig er ahmadiyya-muslimene. De er forbudt i fire land.

Les videre

Ønsketenkning om historiske heltinner.

Sterk kvinneskikkelse: I «The Woman King» spiller Viola Davis hovedrollen som general Nanisca. (Foto: Ilze Kitshoff/Sony Pictures/SF Studios)

Novembernummeret av Innsikt er kommet i handelen. Her tar jeg bl.a. for meg debatten rundt «The Woman King», som kommer på norske kinoer 25/11. I tillegg har jeg kloret ned noen kortere tekster om hvordan Egypt tar sikte på å etablere seg som regional energistormakt i Øst-Afrika + hvordan narkokarteller i Mexico er begynt å ta kontroll over ferskvannsressursene i nordlige delstater. I tillegg kommer ‘dei faste notisspaltane’ både på den historiske og mer dagsaktuelle fronten.

Her er en kort smakebit på filmsaken, som innledes slik:

Et filmatisk kinderegg?
Det er en dårlig skjult hemmelighet at den amerikanske filmbransjen befinner seg i krysspresset mellom to sterke drivkrefter: Behovet for kommersiell suksess, og et arbeidsmiljø dominert av liberale/progressive holdninger.

Sistnevnte har en tendens til å manifestere seg i tematiske minitrender hvor ulike kampsaker skal bakes inn i fortellingene. På sitt verste kan dette virke både malplassert og unødig misjonerende. Andre ganger treffer man tidsånden mer naturlig og ubesværet, og da blir det fort feststemning i Hollywood. Dette er drømmescenarioet.

Med dette i bakhodet er det lett å forstå forhåpningene «The Woman King» vakte hos mange. Ikke bare handler det om kvinnelige krigere, men om afrikanske kvinnelige krigere – som har eksistert!

Dette var både girl power og svart representasjon, såvel som å være «basert på en sann historie». Da den ene produsenten, Maria Bello (mest kjent som skuespiller), i 2015 presenterte ideen foran et publikum, reagerte salen med spontan jubel og applaus.

Identitetspolitisk profil
Den euforiske reaksjonen skyldtes også at Viola Davis, som sto på samme scene, ble forespeilet å være hovedrolleinnehaver i den kommende filmen. 2015 var året da Davis ble den første afrikansk-amerikaneren til å vinne Emmy-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en dramaserie, i «How to Get Away with Murder». Rollen som general Nanisca i «The Woman King» ville gi Davis en forlokkende mulighet til å prøve ut en mer fysisk side ved skuespillerfaget, og hun hadde åpenbart en tilhengerskare som ønsket å se henne i en slik rolle.

Resten kan du lese i novemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Overklassebilder.

Filmskildringer av rikinger: Beundring vs. latterliggjøring.

I oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt skriver jeg bl.a. om forskningen som viser at majoriteten opplever sine lykkeligste år etter fylte 50, og hvordan landene i Midtøsten kniver om å sikre seg regnskyene i regionen. I tillegg forklarer jeg hvordan skalldyrskjell kan bidra til å gjøre batterier miljøvennlige og fornybare. Og som alltid; historiske og aktuelle notiser.

Månedens filmsak kikker nærmere på de ulike måtene overklassen portretteres i levende bilder. Artikkelen strekker seg over seks sider og innledes slik:

Kapitalformer
Kapital kommer i mange former. Penger er ikke alt. For eksempel skilte den franske sosiologen Pierre Bourdieu mellom kulturell kapital, sosial kapital og økonomisk kapital. Senere har andre kapitalbegreper kommet til. Den britiske sosiologen Catherine Hakim er kjent for å ha definert erotisk eller seksuell kapital. Ikke overraskende har attraktive mennesker mer enn resten av oss.

Disse ulike kapitalformene kan i teorien – og ofte i praksis – konverteres fra den ene kategorien til den andre. Klisjeen er en aldrende, rik mann som får seg en ung, vakker kone. Overklassen skaffer seg gjerne formuer innen flere ulike kapital-former, og økonomisk kaapital spiller en helt sentral rolle i den prosessen.

Hvis tid er penger, kan penger kjøpe fri tid til å dyrke kulturelle og intellektuelle interesser, samt investere i god helse og egenpleie.

De pene, de rike og de kompetente
I svenske Ruben Östlunds første engelskspråklige film, «Triangle of Sadness» (som får kinopremiere 14. oktober), støter vi på det mangefasetterte kapitalbegrepet – og overklassen. Filmen vant Gullpalmen under årets Cannes-festival.

Et ungt par, modellen Carl (Harris Dickinson) og influenseren Yaya (Charlbi Dean), er gjester på et luksuscruise i den absolutte elitedivisjonen. Blant de andre passasjerene er for eksempel den prateglade russiske oligarken Dimitrij (Zlatko Burić). Kapteinen, Thomas Smith (Woody Harrelson), er en mann som liker å krydre samtalen med Marx-sitater.

Seilasens lukkede miljø gir rik anledning for regissør Östlund å bore i den sosiale dynamikken mellom velstående passasjerer og skipets besetning, hvorav mange fyller rene tjenerfunksjoner.

Denne strukturen krakelerer da en storm får båten til å havarere. Nå må de overlevende kjempe for tilværelsen på en øde øy – hvor enda en form for kapital introduseres. Vi kan kalle den ferdighetskapital. Noen mestrer kunsten å finne mat, andre ikke.

Meg, meg, meg, meg!

Narsissister på film: Noen må jo skape dramaet.

I septembernummeret av Innsikt skriver jeg bl.a. om den økonomiske verdien av Donbas: Hvis Ukraina mister Donbas-regionen til Russland, hva har landene da henholdsvis tapt og vunnet?

I tillegg: Forskere advarer om at havvindanleggene som flyttes ut på dypere vann kan forstyrre helt grunnleggende naturprosesser. Og en ny norsk-svensk studie av hvor mange som ikke fikk barnebarn og oldebarn, byr på visse overraskelser.

Mens filmartikkelen denne gangen altså tar for seg hvordan narsissister skildres – og hva slags dramaturgisk funksjon de fyller – på det hvite lerretet.

Her er et lite utdrag fra teksten, som bruker en ny norsk film som aktualitetsknagg:

Sympati-vampyr
I Kristoffer Borglis nye film, «Syk pike» (kinopremiere 9. september), møter vi en interessant variant av typen. Hun heter Signe (Kristine Kujath Thorp) og er kjæreste med kunstneren Thomas (Eirik Sæther).

Forholdet deres er preget av en usunn konkurransementalitet. Og da han plutselig høster mye anerkjennelse for en ny utstilling, må Signe finne en måte å hevde seg på. Hun vil ikke forbli den kjedelige partneren.

Løsningen blir å lyve på seg «interessante» diagnoser. Det begynner med nøtteallergi, men snart kjøper hun illegale medikamenter som sikrer henne troverdige symptomer. Omgivelsene reagerer med sympati, og Signe nyter oppmerksomheten hun får. Dette er avhengighetsskapende, og pillebruken eskalerer.

Samtidsdiagnose
Regissør Borgli er tydelig på at Signes ekstreme narrespill er inspirert av særtrekk ved dagens samfunn

«Narsissisme er jo så utrolig tydelig i samtiden, et problem vi bare gjør verre med sosiale medier og alle disse måtene å dyrke seg selv på. Det er så tydelig at det nesten er umulig ikke å snakke om det», sier Borgli i et intervju med bransjetidsskriftet Rushprint. Og videre:

«Det er bygget enda mer en økonomi rundt det å være et offer. Det skaper et incentiv som de fleste tenker at ‘det kan man ikke spille på’. Men denne karakteren gjør det de færreste ville gjort. De færreste vil agere på det incentivet. Kulturelt er offerrollen nå skapt som helterollen».

Dette er ikke første gang filmskapere bruker narsissister til å kommentere problematiske sider ved samtidskulturelle tendenser.

Les resten i septemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Praktisk kreativitet og grenseoverskridende innovatører.

Verden forandres én innovasjon av gangen, og nyskapning utfolder seg på så mange arenaer. Historier om snåle oppfinnere, innovatører, gale forskere og onde genier er ofte godt materiale for filmdramatikk.

I augustutgaven av Aftenposten Innsikt har jeg bl.a. skrevet om farene ved den stadig økende mengden romskrot, hva som må til for at Europa kan stå på egne produksjonsindustrielle ben i tiden som kommer, samt fordelene med å være flerspråklig. I tillegg blir det en reprise på min artikkel «Genier går sjelden alene».

Filmsaken handler passende nok også om oppfinnere og innovatører (bredt definert). Aktualitetsknaggen er en ny britisk komedie regissert av Jim Archer, basert på et manus av David Earl og Chris Hayward. Her er innledningen på artikkelen:

Sensasjonelt avansert robot
Den britiske komedien «Brian and Charles» har i vår sjarmert publikum på flere internasjonale festivaler. Oppfinnerlysten til Brian (David Earl) er det ingenting å si på. Den er ustoppelig.

Det er imidlertid større grunn til å tvile på det reelle behovet for Brians snåle produkter: En kålkasse, en konglepose, et belte for å bære egg, et puslespill laget av pingpongballer og en lite flyvedyktig flyvende klokke. Skjønt, hva annet skal Brian bruke tiden på? Stakkaren bor jo alene i det rurale Wales.

Tja, hva med å lage en følgesvenn? Og det er nettopp dette Brian gjør. Han legger all sin kløkt og innsats i konstruksjonen av en robot, basert på en vaskemaskin og et mannekenghode. Utpreget elegant blir den ikke. Til gjengjeld er den kunstige intelligensen, som velger å lystre navnet Charles, simpelthen sensasjonelt avansert. Roboten er både selvbevisst, nysgjerrig og usedvanlig opptatt av kål.

I skrivende stund er det usikkert om og når «Brian and Charles» settes opp på norske kinoer, men den havner garantert på en strømmetjeneste nær deg etter hvert.

Ingeniørkunstnere
«Brian and Charles» utspiller seg i det vi kan kalle «Petter Smart-hjørnet» for oppfinnere og innovatører på film. Her hører også vår egen Reodor Felgen hjemme, sammen med andre harmløse og hyggelige eksentrikere.

Disse snålingene bekrefter gjerne klisjeen om at oppfinnere er einstøinger med haltende sosiale ferdigheter som bryr seg katta om forretningsplaner. Denne gjengen har et nesten kunstnerisk forhold til egen teknologisk kreativitet.

Det finnes selvsagt andre oppfinnertyper.

Resten kan du lese i augustnummeret av Innsikt.

Drømmetilstander.

Filmskapere har en naturlig dragning mot drømmer, men et vanskelig forhold til søvn.

I juliutgaven av Aftenposten Innsikt skriver jeg bl.a. om oversetterbevegelsen som provoserer de kinesiske myndighetene, og den nye terrorbølgen i Afrika. Ellers er de faste spaltene fylt opp med interessante notiser.

Søvn (og drømmer) er et gjennomgangstema i dette nummeret, noe også filmsaken bærer preg av.

Her er anslaget på artikkelen:

Ufilmatisk aktivitet
Søvn er i utgangspunktet en aktivitet som egner seg dårlig på film. Filmmediet er fremfor alt bevegelsens medium, og søvn er temmelig passive greier, i det minste når murmeltilstanden bare observeres.

Dette demonstrerte Andy Warhol i avantgardefilmen «Sleep» (1964), som viser opptak av John Giorno (Warhols daværende elsker). Filmen varer i fem timer og 20 minutter. Warhol rubriserte ærlig nok eksperimentet som en «anti-film».

Pop-kunstneren hadde opprinnelig ønsket å lage en åtte timer lang film, gjerne med den franske filmstjernen Brigitte Bardot i hovedrollen.

Drøyt 50 år senere kom en slags remake, som er akkurat åtte timer lang. Den heter også «Sleep» (2013), er regissert av den svenske kunstneren Juha Lilja og viser ham selv sovende – filmet fra flere ulike vinkler. Men Lilja har også puttet inn noen drømmesekvenser i sin versjon av «Sleep».

Vår indre film
Disse innslagene kan muligens tolkes som en innrømmelse av at det filmskapere egentlig er interessert i når det gjelder søvn, er hva som foregår på innsiden av hodet til den sovende. Det er ikke så rart, siden drømmer ofte sammenlignes med en indre filmatisk opplevelse. Drømmer er bilder og aktivitet (selv om de kan fremstå kryptiske eller ulogiske).

Les resten i juliutgaven av Innsikt.

Det vitale vesten.

Westernfilmen er sjangeren som nekter å dø.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt og ny filmartikkel signert yours truly. Denne gangen retter jeg oppmerksomheten mot hvordan Det ville vesten er skildret på film, med hovedvekt på utviklingen etter årtusenskiftet. Aktualitetsknaggen er «Old Henry». (I tillegg har jeg selvsagt bidratt med de faste spaltene, samt en trio med kortere saker – bl.a. om hindunasjonalismens fremmarsj.)

Her er et par utdrag fra innledningen på filmsaken:

Galgen får vente
I flere tiår ble westernsjangeren jevnlig omtalt som død, døende eller i det minste på vei inn i solnedgangen. Likevel, omtrent som en seiglivet desperado på flukt fra sheriffens oppbud, har sjangeren unnsluppet galgen.

Faktum er at westernfilmen ser ut til å ha blitt revitalisert i årene etter årtusenskiftet, selv om produksjonsvolumet kanskje ikke har tatt seg helt opp til høydene fra glansdagene. Årsaken er antagelig at sjangeren er blitt mer variert, tematisk og stilistisk, samtidig som den har beholdt sin distinkte egenart under fornyelsen. Dagens westernsjanger er litt mer enn pastisjer på gamle bragder.

(….) 3. juni er det duket for «Old Henry» (Regi: Potsy Ponciroli). I hovedrollen møter vi Tim Blake Nelson, som mange vil huske fra to av Coen-brødrenes filmer: Nelson spilte den minste rømlingen, Delmar, i «O Brother, Where Art Thou» (2000). Siden fikk han testet ut nettopp westernsjangeren, med tittelrollen i den absurde og humoristiske «The Ballad of Buster Scruggs» (2018).

Rollen i «Old Henry» er noe annerledes. Filmen har vært sammenlignet med Clint Eastwoods «Nådeløse menn» i måten den forholder seg konstruktivt til gamle sjangerklisjeer. Og Nelsons innsats løftes jevnlig frem som filmens sterkeste kort.

En gammel bonde
Henry er enkemann og driver gården sin sammen med tenåringssønnen Wyatt (Gavin Lewis). Arvingen er imidlertid ikke spesielt entusiastisk over bondetilværelsen.

En dag streifer en herreløs hest med en blodig sadel innom eiendommen deres. Litt senere finner de en såret mann og det som åpenbart er et ransutbytte. De får ham i hus. Han heter Curry (Scott Haze), og påstår at han er på flukt fra en livsfarlig gjeng med banditter.

Kontraster på stjernehimmelen.

Ulike universer: «Star Trek» og «Star Wars» kommer begge med nye kapitler i mai. Forskjellene mellom de to science fiction-universene er flere og større enn likhetene.

De to store
Innen science fiction-sjangeren er det to film- og serieuniverser som rager et par stjernehimler over alle andre. Vi snakker selvfølgelig om «Star Trek» og «Star Wars». Begge har flere tiår bak seg, fylt med en jevn strøm av enkeltfilmer, TV-serier og spin-offs. Begge er også omgitt av dedikerte fans, spredt over flere generasjoner.

I mai måned legges ytterligere kapitler til i hver av disse føljetongene. 5. mai får «Star Trek: Strange New Worlds» premiere på Paramount+, mens «Obi-Wan Kenobi» gjøres tilgjengelig på Disney+ fra 25. mai.

Begge seriene søker seg, på hvert sitt vis, tilbake til opprinnelsen for sine respektive sagakomplekser.

Fra Starfleets loggbøker
«Star Trek: Strange New Worlds» (Regi: diverse) gjør det ved å legge handlingen til 2250-tallet, et drøyt tiår før tiden den aller første TV-serien (lansert i 1966) utspilte seg i. Dette er altså en forløperserie, fra epoken da kapteinen på det ikoniske romfartøyet USS «Enterprise» het Christopher Pike (Anson Mount).

I likhet med sin berømte etterfølger, kaptein James T. Kirk (William Shatner), går oppdraget hans ut på å utforske galaksen og stifte fredelige første kontakter med ukjente raser på vegne av den interplanetariske Føderasjonen, hvor Jorden kun er en av medlemssivilisasjonene.

Undercover på Tatooine
Rent politisk er også Star Wars-universet organisert i interplanetariske systemer, men preget av langt større ustabilitet. Her veksler det mellom å være en republikk eller et keiserstyre som har makten.

Miniserien «Obi-Wan Kenobi» (Regi: Deborah Chow) utspiller seg kronologisk noen få år før handlingen i filmseriens opprinnelige trilogi (lansert 1977–83), og kort tid etter at det intergalaktiske Imperiet ble etablert.

Tittelrollen (spilt av Ewan McGregor) er en av de få jediridderne som overlevde keiserdømmets utrenskninger, hvor Obi-Wans egen lærling, Anakin Skywalker (Hayden Christensen), byttet side. Oppgjøret forvandlet samtidig Anakin til Darth Vader, keiserens høyre hånd.

Kenobi har søkt tilflukt på ørkenplaneten Tatooine, hvor han forsøker å leve mest mulig inkognito. Samtidig våker han over gutten Luke Skywalker, Anakins sønn, som vokser opp hos sin onkel og tante.

Likheter og kontraster
Disse to handlingsrissene avslører et par klare konseptuelle likheter mellom de to serieuniversene, men antyder også at det finnes noen tydelige forskjeller. Det siste har vært tindrende klart for fansen i mange tiår.

Les resten i maiutgaven av Aftenposten Innsikt, hvor jeg skriver om noen av de viktigste kontrastene mellom «Star Trek» og «Star Wars». (Som vanlig har jeg også levert noen småsaker og faste spalter, denne gangen bl.a. om rekordtall for lobbyisme i USA og hvordan forskere ser for seg at menneskehetens neste 10 000 år vil bli.)