Foredragstips.

Førvinterens store happening på Nasjonalbiblioteket er foredragsserien til professor Terje Tvedt.

Her holder han seks innlegg om noen av de virkelig store utviklingstrekkene i historien, fra de første sivilisasjonene og fram til i dag + et kikk inn i framtiden. Det hele skjer under samletittelen «Seks foredrag mot samtidens historieløshet».

Nå har han holdt to av foredragene, og de er tilgjengelig for streaming. Jeg lenker her til del 2, som nok for de fleste vil være hakket mer tilgjengelig og interessant enn «oppvarmingen» i del 1. Du kan jo alltids kikke på del 1 etterpå.

Tvedt snakker som vanlig på sin lett professorale måte, altså ikke helt fritt for avkuttede setninger hvor han tilsynelatende stanser seg selv midt i et tankesprang. Men det er noe man venner seg til underveis. Til gjengjeld synes jeg han får krydret med litt flere vittigheter enn vanlig her. (Noen Ian Morris er han fortsatt ikke, men det er jo også få forunt å besitte britens eminente sjongløregeskaper når innsikt, oversikt og humor skal kombineres.)

Allerede til onsdag er det duket for del 3 i denne serien. Da er temaet «Den moderne verdens framvekst. En ny forklaring på hvorfor England ‘vant’ og ikke Kina eller det osmanske riket». Den blir også livestreamet. I mellommtiden kan man altså gakke hen til Nasjonalbibliotekets mediearkiv for å la seg opplyse. Ha en god foredragssøndag!

 

Problembarn.

Alle ønsker seg høflige og veltilpassede barn. Eller i det minste unger som oppfører seg innenfor rimelighetens grenser. Men det er ikke alle forunt.

Månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt rettes i retning Tyskland. Her er starten på artikkelen:

Umulig tilfelle. Benni (Helena Zengel) er ni år, og gjør barnevernet stadig mer opprådd. Jenta har hyppige raseriutbrudd, som skaper trøbbel for henne og omgivelsene både på skolen og i fosterfamiliene. Ingen av dem som har prøvd seg, har klart å håndtere de utagerende raptusene hennes. Det pleier å rakne temmelig fort.

Dessverre befinner Benni seg i et uløselig dilemma. Jentas aller sterkeste ønske er å få komme tilbake til moren, men denne «naturlige løsningen» er uaktuell. «Mutti» er ikke i en psykisk forfatning som gjør henne i stand til å være en omsorgsperson. Hun er faktisk redd sin egen datter. Siste håp for tilfellet Benni blir den nye assistenten Micha (Albrecht Schuch).

Saksbehandlerne kaller slike umulige tilfeller for «systemsprengere». Merkelappen har gitt tittel til den tyske regissøren Nora Fingscheidts første spillefilm. Og debuten har overbevist. «Systemsprengeren» mottok Sølvbjørnen under filmfestivalen i Berlin, og er Tysklands Oscar-kandidat i år. 1. november får den norsk kinopremiere.

Med og uten håp. Selv om filmhistorien er full av både rampunger og opprørske tenåringer (og grøssersjangeren har sin helt egen spesialøvelse med demonbesatte eller djevelske barn) har regelrette problembarn-skildringer aldri blitt særlig tallrike. Filmindustriens mantra om at en fortelling må ha en lykkelig – eller i det minste forhåpningsfull – utvikling og slutt har nok begrenset satsningen. Selv problembarn kan oppleve oppturer, men her er det en forskjell på filmer om unger som primært har det vanskelig og de som i en mer konkret forstand er vanskelige.

Les resten i Aftenposten Innsikts novemberutgave.

Hårete historie: Barten før og nå.

797px-Salvador_Dalí_1939

Salvador Dalí fotografert i november 1939. Bak kamera stod Carl Van Vechten. Foto: Wikimedia Commons/US Library of Congress.

Barten har en litt kronglete og ujevn historie bak seg. Den har ofte vært uglesett – og har sogar vært ansett som djevelsk. Men ikke i november!

I november kommer mange menn til anlegge en bart, som fort barberes vekk igjen før julestria begynner. Ideen er å skaffe kraftsaken økt oppmerksomhet. Kampanjen, som kalles «Movember» (en blanding av «mustasje» og «november»), ble startet i Australia i 2003, og har siden blitt en årlig, internasjonal foreteelse.

I eldre tider hadde mannfolkene helt andre motiver for å la barten gro.

Goterbarten
Ta for eksempel goterkongen Teoderik den store (454–526). Han entret den verdenshistoriske scenen akkurat da Romeriket gikk under, og spilte selv en aktiv rolle i den prosessen. Likevel var det mye ved romernes kultur og samfunn Teoderik likte og tok til seg. Men ett sted gikk grensen, og det var rett under nesen.

Vi kjenner ikke til avbildninger av romere med mustasjer. De er enten glattbarberte eller bærer fullskjegg. I latin fantes ikke engang et eget ord for bart.

Da Teoderik etablerte kongeriket sitt på ruinene av det romerske veldet, og fikk preget mynter med eget ansikt på, beholdt han barten. Antakelig som et synlig tegn på den gotiske identitet. Les videre

Drama i bevegelse.

Både mennesket og filmmediet er skapt for bevegelse. Dans foran kameraet er den perfekte kombinasjonen.

Jeg vet: Begge filmene som utgjør aktualitetsknaggen i månedens filmartikkel handler om langt mer enn dans. Tematisk zoomer de inn på andre, tyngre temaer. Men når det kommer to kinopremierer som skildrer rytmiske kroppsbevegelser blir anledningen altfor god til å la passere. Da må man skrive om dansefilm. Her er innledningen på saken:

Utfordringer på dansegulvet. I oktober skal det danses på norske kinolerreter. 4. oktober får vi se Josefine Frida Pettersen (kjent som Noora i TV-serien «Skam») spillefilmdebutere i Jorunn Myklebust Syversens «Disco».

Pettersen spiller Mirjam, regjerende verdensmester i disco freestyle – men også datter av en pastor i en karismatisk kristen bevegelse. De to verdenene kan være krevende å forene, særlig etter at hun kollapser på dansegulvet og begynner å nages av plagsomme spørsmål.

Kaukasisk tradisjonsdans utgjør rammen for handlingen i svensk-georgiske Levan Akins «I morgen danser vi» som har premiere tre uker senere, 25. oktober. Dramaet utspiller seg på akademiet til Georgias nasjonale dansekompani, og forteller hvordan den talentfulle eleven Merab (Levan Gelbakhiani) får livet snudd på hodet i møte med den fascinerende nykommeren Irakli (Bachi Valishvili), som blir hans fremste rival – og største besettelse.

Som laget for hverandre. Mennesket har gitt seg hen til dans i årtusener. Rytmiske, kroppslige bevegelser er blitt brukt i religiøse ritualer, i seremonier og opptog, som sosialt bindemiddel, underholdning og konkurranseform. Dans ser ut til å falle svært naturlig for menneskekroppen, som er nærmest skapt for bevegelse, der dans utgjør en mer estetisert og symbolsk ladet form. Dans rommer dessuten ofte en dramatisk dimensjon, der koreografien forteller en historie.

Filmmediet er på sin side pr. definisjon skapt for å dokumentere eller illudere bevegelse, og rytmiske og ekspressive bevegelser appellerer til mediets egenart. Møtet mellom film og dans er derfor en potensiell fest for kreativitet.

Resten står å lese i oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Upassende forhold.

Kjærlighet gjør blind, sies det. Men store aldersforskjeller mellom partnere vekker ofte sterke reaksjoner. Da stikker romansen i øynene.

Ny måned, ny filmartikkel i Aftenposten Innsikt. Her er innledningen på septemberutgavens filmblikk på temaet upassende forhold:

«Dronningen». Anne (Trine Dyrholm) er en av disse som har alt: Suksessfylt karriere som jurist med eget advokatfirma. Vakkert hus på standsmessig adresse. Kjekk legemann. To fine døtre. Hun kan tilsynelatende krysse av i alle boksene som indikerer vellykkethet, og oser full kontroll. Det er henne tittelen på May el-Toukhys film, «Dronningen» (premiere 30. august), er myntet på.

Men så flytter ektemannens sønn fra et tidligere forhold, tenåringen Gustav (Gustav Lindh), inn hos dem. Og Anne mister gradvis kontrollen. Hun blir grenseoverskridende i relasjonen til den utagerende unggutten, og vikler seg inn i et forhold som kan koste henne alt om det avsløres.

Ikke bare er affæren usedvanlig pikant. Annes spesialfelt som advokat er å representere voldtektsofre og misbrukte mindreårige, og overfor Gustav er hun manipulerende over en lav sko. Dette kan få store karrieremessige konsekvenser.

Lolitaer & lolitoer. Den danske forførersken er foreløpig siste manifestasjon av en omdiskutert figur som kommer i både mannlige og kvinnelige utgaver. Filmhistorisk ble denne typen for alvor introdusert i to filmer på 1960-tallet:

Først ut var Stanley Kubricks versjon av Vladimir Nabokovs kontroversielle roman «Lolita» (1962), hvor den middelaldrende «nymfe-beundreren» Humbert Humberts (James Mason) utvikler en suspekt fascinasjon for 12-åringen Dolores.

Tittelrollen ble spilt av den velutviklede 14-åringen Sue Lyon, et bevisst valg for å dempe provokasjonen. I tillegg er iscenesettelsen preget av subtile antydninger. Filmen blir aldri eksplisitt. Den brøt uansett et tabu, og alle regissører som senere har våget seg på å skildre forhold mellom ungdom og voksne, står således i gjeld til Kubrick.

Fem år senere kom Mike Nichols «Manndomsprøven» (1967). Her hadde juniorpartneren nådd myndighetsalderen, men fortellingen om 21-årige Benjamin Braddocks (Dustin Hoffman) nølende romanse med Mrs. Robinson (Anne Bancroft), en venninne av foreldrene hans, er like fullt en epokegjørende film.

«Manndomsprøven» etablerte en slags kjønnsbalanse i rollegalleriet, og viste at også kvinner kan være pådrivere bak upassende forhold.

Les resten i Aftenposten Innsikts septembernummer.

 

Befolkningseksplosjonen begynte for 2000 år siden (!)… men er den snart over?

Thomas_Cole_-_The_Consummation_of_the_Empire_-_WGA05143

Velstand i imperiet: «The Consummation of Empire» av Thomas Cole, 1836. Foto: Wikicommons

Det var ikke opplysningstiden og den industrielle revolusjonen som la fundamentet for befolkningseksplosjonen, men Romerriket, mener en Oxford-forsker. Og befolkningsimplosjonen, den kommer i dette århundret, lyder det fra et par ferske bokutgivelser.

I løpet av de siste 200 årene har vi mennesker doblet antallet vårt 7 ganger. I 2011 passerte klodens befolkning 7 milliarder. I følge FNs befolkningsprognoser vil vi runde 9 milliarder om 31 år, og i 2100 kan det være 11 milliarder av oss.

Det er dette som er den berømte befolkningseksplosjonenen.

Siden det var for rundt 200 år siden at det virkelig tok av, er det også vanlig å lete etter grunnlaget for den eksplosive folkeveksten innenfor samme epoke. Dermed er det gjerne opplysningstiden og den industrielle revolusjonen som blir utpekt.

Men i følge Oxford-antropologen Aaron Stutz er dette villedende. I stedet må vi kikke mye lenger tilbake i historien; helt tilbake til tidsrommet 0-500 e.Kr.

Det var nemlig i Romerriket at selve fundamentet for den fremtidige befolkningseksplosjonen ble lagt, mener professoren. Les videre

Tarantinos besettelser.

Hva er det som gjør Quentin Tarantino til en særegen regissør? Hans personlige besettelser.

I augustnummeret av Aftenposten Innsikt forsøker jeg å innsirkle og forklare Quentin Tarantinos særegne filmuttrykk via 7 punkter. Her er innledningen på artikkelen:

Pop auteur. Det finnes fortsatt auteurer blant dagens filmskapere, men de færreste av dem har samtidig et godt grep om det brede publikum.

Quentin Tarantino er et unntak. Hans forfriskende omgang med populærkulturelle sjangere har, gjennom 25 år, sikret ham både kommersiell suksess og kritikernes anerkjennelse. Premieren på en Tarantino-film møtes med en temmelig unik forventning.

16. august er derfor en dato mange filmentusiaster forlengst har notert seg. Da slippes «Once Upon A Time in Hollywood», Tarantinos niende opus.

Hollywood-fantasier. Handlingen kretser rundt TV-westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann/bestevenn Cliff Booth (Brad Pitt). De må forholde seg til nye trender i bransjen, og Dalton frykter at karrieren er i fritt fall.

Alt ser lysere ut for naboene hans, det hete Hollywood-paret Sharon Tate (Margot Robbie) og Roman Polanski (Rafał Zawierucha), som er på full fart opp i filmbyen. Men kalenderen viser 1969, og på en ranch utenfor Los Angeles har en viss Charles Manson (Damon Herrimann) samlet noen tilhengere i en alternativ «familie».

Tarantinos versjon av hva som deretter skjedde er imidlertid alt annet enn nøye med de leksikalske fakta. Vi befinner oss i en slags parallell virkelighet, en fantasiutgave av Hollywood, hvor regissøren lar både fiktive og reelle menneskeskjebner møtes.

Definisjoner. I fjor ble vokabularet i The Oxford English Dictionary utvidet med adjektivet «Tarantinoesque», som ifølge den anerkjente ordboken kan brukes om filmer karakterisert av «grafisk og stilisert vold, ikke-lineære fortellinger, filmlitterære referanser, satiriske temaer og skarp dialog».

Om vi skal legge til noe, kan vi jo blant annet peke på raus bruk av eldre popmusikk på lydsporet. Men la oss grave litt dypere enn det rent definisjonsmessige, og se om vi kan forklare hva det typisk «tarantinoske» består av og hvor det henter motivasjonen fra.

Diller. Dette er de grunnleggende spørsmålene: Kan man i det hele tatt bli en egenartet kunstner om man ikke dyrker sine egne, unike besettelser? Og må man ikke ha et bevisst forhold til sine sterkeste inspirasjonskilder?

Tarantino selv, filmnerden fra Knoxville i Tennessee, kan iallfall svare bekreftende på det siste spørsmålet. Han vet hvor dillene og fascinasjonene hans kommer fra. Han har snakket og skrevet om dem gjentatte ganger – med til dels intenst engasjement. Dermed har han også langt på vei besvart det første spørsmålet.

Resten kan du altså lese i augustnummeret!

OPPDATERT: Artikkelen er publisert på nettsiden til Innsikt.

 

Historiens verste utsugere?

Sånn i forbifarten noterer man seg halvgammelt nytt fra forskningsfronten innen økonomisk historie.

Hvilken statsdannelse utsugde undersåttene sine mest (vurdert etter «inequality extraction ratio»)? I følge utregningene til trioen Branko Milanovic, Peter H. Lindert og Jeffrey G. Williamson er «vinneren» Mogulriket i India (i dets siste fase).

mughal

Selve studien (fra 2011) ligger skjult bak betalingsmuren her: https://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=1762430

Men en kortere artikkel basert på et mindre utvalg (fra 2007) kan leses her: https://voxeu.org/article/ancient-income-inequality

 

Stjålen suksess.

Det er umulig å være kreativ uten å la seg inspirere, men vokt deg vel for å stjele andres verk bent frem. Plagiat er kunstens verste fyord.

Ny måned, ny filmartikkel, nytt tema. Denne gangen går vi opp den (tidvis) diffuse grensen mellom inspirasjon og plagiat. Her er starten på saken:

Melodiminner. Danny Boyles nyeste film, «Yesterday» (som hadde premiere 28. juni), kretser rundt et interessant scenario – og et uvanlig, absurd spørsmål: Dersom du er den eneste på kloden som kjenner til sangskatten som The Beatles etterlot seg, er det da OK å formidle den til et verdenspublikum som tror du er opphavsmannen?

Jack Malik (Himesh Patel) er en medioker musiker med ditto karriere – den har forlengst flatet ut på et lavt nivå. Men samme dag han bestemmer seg for å finne på noe annet å gjøre her i livet, forandrer alt seg. Et mystisk, globalt strømbrudd inntreffer, noe som blant annet forårsaker trafikkulykken som sender en bevisstløs Jack på sykehuset.

Da han våkner igjen, er det til en verden hvor ingen husker The Beatles – og hvor alle fysiske spor etter The Fab Four er forsvunnet. Men Jack husker dem, og får (naturlig nok) enorm respons på låtmaterialet til Lennon, McCartney og Harrison når han plukker det frem på gitaren. I løpet av rekordtid blir han en popsensasjon.

Etisk dilemma. Jack er imidlertid pinlig klar over at suksessen er tuftet på plagiat. Han husker jo en verden hvor Liverpool-bandet er historiens største popband og opphavsmenn til melodiene han fremfører. Men i den mildt sagt pussige parallelle virkeligheten han nå befinner seg i, finnes det ingen som kan ta ham i låt-ranet.

Kreativ gråsone. Det fiktive dilemmaet i «Yesterday» er av det høyst uvanlige slaget og langt vanskeligere å klassifisere enn tilfellene i virkelighetens verden. Likevel, den kalkulerte kopieringen av andres musikk, kunst, litteratur og konsepter grenser opp til den langt mer ulne gråsonen som kalles inspirasjon. I tillegg er det ikke gitt at alle kreative sjeler til enhver tid har fullstendig oversikt over akkurat hvor inspirasjonen deres kommer fra. Og hvem kjenner til alle kunstneriske bidrag fra historien?

Resten, med tilhørende filmliste og en bitteliten PS!-notering, kan leses i juliutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Villmenn & menneskedyr.

De trender på animasjonsfronten: sasquatch, yeti og andre apemennesker. Men også villmannen har sin kulturhistorie.

Min nyeste filmartikkel skjeler til en litt bredere kulturhistorie, og tar bl.a. for seg hva funksjonen til monstrene er. Men lenge før vi kommer dit, står aller først én og annen animasjonsfilm i fokus. Slik innledes saken:

Animerte apemennesker. Sir Lionel Frost tas ikke på alvor av sine oppdagerkollegaer. Han er kryptozoolog, hvilket vil si at han saumfarer kloden på jakt etter mytiske vesener – som ergerlig nok bare forblir like mytiske. Helt inntil et brev høyst uventet leder Sir Frost til en lys levende sasquatch (bigfoot).

Det viser seg at den digre, hårete humanoiden både kan ordlegge seg og har egne motiver for kontakten med oppdageren. Herr Link som han heter trenger nemlig hjelp til å finne slektninger på andre siden av kloden – i Himalaya.

Slik begynner den siste filmen fra animasjonsselskapet Studio Laika, «Mysteriet Herr Link», som har norsk premiere 14. juni. Butlers film kommer i hælene på fjorårets «Smallfoot», som snudde utgangspunktet på hodet ved å la handlingen utspille seg i et yetisamfunn – hvor mennesket var det mytiske vesenet ingen hadde sett.

I oktober er det duket for nok en utflukt i samme terreng, da siste opus fra DreamWorks får premiere. «Den avskyelige snømannen» bekrefter dermed trenden: På animasjonsfronten er bigfoots og yetier rett og slett in akkurat nå.

Busemann og følgesvenn. Disse produksjonene er jo familiefilmer med en humoristisk grunntone, hvor det først og fremst er det umake vennskapet som står i fokus. Men de kryptozoologiske apene er ikke nykommere på kinolerretet, og er blitt skildret på temmelig ulikt vis.

Tross alt, begrepet «bigfoot-film» assosieres nok primært med «monsterfilm». Skapningene har så definitivt agert busemenn i b- og c-produksjoner som «The Legend of Boggy Creek» (1973) og «Abominable» (2006), eller vært utrivelig selskap i found footage-grøssere som «Willow Creek» (2013) og «Exists» (2014).

Samtidig finnes langt mer sympatiske fremstillinger, noe som begynte allerede med «The Abominable Snowman» fra 1957.

Resten står å lese i juniutgaven av Aftenposten Innsikt.

Oppdatert 25. juni: Nå også tilgjengelig på hjemmesiden til Innsikt.