De etterlatte.

Alle skal dø. Og nesten alle etterlater seg noen som må gå videre alene. 18-årige Julie i den nye HBO-serien «Kamikaze» mister hele familien sin i en flystyrt. Reaksjonen hennes er ikke helt slik omgivelsene venter.

Temaet for filmartikkelen min i novembernummeret av Aftenposten Innsikt er universelt og tett forbundet med vanskelige følelser som sorg og ensomhet. Brødteksten starter slik:

Akutt ensomhet
«Vi styrter. Elsker deg. Gjør som du vil. Far». Slik lyder tekstmeldingen som blir den siste kontakten 18-årige Julie (Marie Reuther) noensinne kommer til å ha med familien sin. Far, mor og bror omkommer i en flyulykke i Afrika. Nå er hun alene.

Dette er anslaget i den danske miniserien «Kamikaze» som får premiere på HBO Max 14. november. Serien bygger på Erlend Loes roman «Muleum» fra 2007, og er regissert av Kaspar Munk.

Tittelendringen fra bok til serie antyder mye om Julies sorgreaksjon. At hun er arving til et digert hus i luksusklassen og er rikere enn omtrent alle andre 18-åringer, fungerer ikke som stabilt anker i tilværelsen. Samtalene med psykologen, som hun kaller «Psyko-Bo» (han heter «Psyko-Geir» i romanen) monner heller ikke. Herskapshuset blir for tomt, selv med nærværet til den polske flisleggeren Krzysztof (Aleksandr Kuznetsov).

En tilfeldig død
Julie utvikler en dødslengsel, som hun formulerer på denne måten i dagboken: «Mitt eneste nyttårsforsett er å forsøke å dø. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare det. De tradisjonelle metodene virker så vulgære. Å henge eller skyte seg og den slags. Det er bare ikke meg, liksom.»

Formuen gir henne midler til å farte verden over, med fly, i håp om at tilfeldighetene skal avgjøre saken. Julie blir en slags «kamikaze-passasjer». Etter hvert oppsøker hun mer aktivt også potensielt livsfarlige situasjoner.

Serien utforsker altså en ekstrem, men forståelig sinnstilstand hos et ungt menneske som brått er blitt etterlatt.

Resten (med filmliste) står å lese i magasinet.

Science fiction som politisk filosofi.

(Faksimile av oppslagssidene til artikkelen i Aftenposten Innsikt.)

Både TV-serien «Foundation» og filmen «Dune» handler om intergalaktiske imperier på sammenbruddets rand. Er interessen for dette temaet et tegn i tiden?

Det er spørsmålet jeg svinger innom i filmartikkelen i Aftenposten Innsikts septembernummer, som allerede har vært i salg et par ukers tid. Men både filmen og serien er fortsatt svært aktuelle. Det samme kan vel sies om den overgripende problemstillingen.

Artikkelen innledes uansett slik, med kortfattede presentasjoner av de to universene de to klassiske scifi-fortellingene utspiller seg i:

Seldons plan
Det intergalaktiske imperiet har eksistert i tusenvis av år, og keiseren hersker over millioner av verdener fra sin residens på «byplaneten» Trantor.

En av undersåttene er den briljante matematikeren Hari Seldon. Han har utviklet disiplinen psykohistorie, som ved hjelp av avanserte algoritmer kan stille presise prognoser for de overordnede utviklingstrekkene i tiden fremover. Seldons teori bærer bud om at imperiets tilsynelatende stabilitet snart vil erstattes av oppløsning og fragmentering. Det igjen betyr stadig større maktvakuum, høyere konfliktnivåer, anarki og kaos. Menneskeheten har årtusener med sivilisasjonssammenbrudd foran seg, før et nytt imperium vokser frem og samler galaksen igjen.

En bekmørk middelalder venter. Matematikeren i Jared Harris’ skikkelse har imidlertid en ambisiøs plan for hvordan denne epoken kan forkortes mest mulig, og løsningen ligger i opprettelsen av «Stiftelsen».

Dette er hovedlinjene i Isaac Asimovs roman «Foundation» (1951), som gradvis ble en hel bokserie (den vokste fra en avgrenset trilogi til ti romaner).

Tanken på å filmatisere Asimovs hovedverk sirkulerte i flere tiår, men så ikke ut til å la seg realisere før Apple TV i 2018 mente noe annet. Første sesong av «Foundation» består av ti episoder, og får premiere 24. september.

Ørkenplaneten
Allerede 15. september er det duket for kinopremiere på filmatiseringen av en annen science fiction-klassiker, «Dune». I motsetning til «Foundation» er Frank Herberts roman fra 1965 allerede blitt adaptert for film og TV ved et par anledninger, men hverken David Lynchs filmversjon fra 1984 eller miniseriene som Sci-Fi Channel produserte i 2000 og 2003, regnes som særlig vellykkede. (Allerede på 1970-tallet forsøkte kultregissøren Alejandro Jodorowsky å produsere sin versjon, noe du kan lese mer om på sidene 110–113.)

Nå har Denis Villeneuve regiansvaret, og med thrillere som «Prisoners» og «Sicario» og sci-fi-dramaene «Arrival» og «Blade Runner 2049» på merittlisten de siste tiåret, er forventningene høye.

«Dune» skal etter planen lanseres som to separate langfilmer, og den som kommer nå i høst, vil ta for seg omtrent første halvdel av romanen. Det intergalaktiske keiserdømmet vi introduseres for i «Dune», er noe annerledes det i «Foundation». Politisk er det et føydalsystem, hvor ulike adelsslekter styrer ulike planeter på vegne av keiseren. Huset Atreides står sentralt i fortellingen.

Fargen på masken.

Såkalt «fargeblind rollebesetning» blir stadig vanligere, også i historiske dramaer. Det skaper diskusjon.

Filmartikkelen i septemberutgaven av Aftenposten Innsikt presenterer noen av argumentene som fremmes i debatten og skisserer opp de ulike perspektivene på temaet. Saken begynner slik:

En indisk ridder
Sagnkretsen rundt kong Arthur og ridderne av det runde bord er intimt forbundet med De britiske øyer. Derfor har de filmatiske skildringene basert på disse legendene tradisjonelt fylt rollelisten med hvite skuespillere. I David Lowerys nye versjon av «The Green Knight» blir imidlertid hovedrollen Sir Gawain – Arhurs nevø – spilt av Dev Patel, som har indisk familiebakgrunn.

Han er heller ikke den eneste i ensemblet med aner fra subkontinentet, siden Sarita Choudhury dukker opp i rollen som «Mor»/Morgan Le Fay.

«The Green Knight» skriver seg inn i en pågående trend med «fargeblind rollebesetning». Det temmelig selvforklarende begrepet går ut på at man velger skuespillere uten å skjele til hudfargen deres.

Dev Patel har allerede frontet en annen produksjon som er tuftet på filosofien, da han hadde tittelrollen i «The Personal History of David Copperfield» (2019). Her ble ellers rollen som Mrs. Steerforth spilt av Nikki Amuka-Bird, mens Benedict Wong gestaltet Mr. Wickfield, og Rosalind Eleazar fylte rollen som Agnes.

Et annet eksempel er det historiske dramaet «Mary Queen of Scots» (2018), der Gemma Chan spilte Elizabeth Hardwick, mens Adrian Lester hadde rollen som Lord Thomas Randolph.

Mange vil også ha notert seg hvordan seriene «Bridgerton» (2020-) og «The Great» (2020-) fyller opp rollegalleriet fra 1700- og 1800-tallets adelsstand – i henholdsvis Storbritannia og Russland – med mange fargede skuespillere. Den førstnevnte er ledet an av Golda Rosheuvel, Adjoa Andoh, Regé-Jean Page, mens særlig Sacha Dhawan og Abraham Popoola har prominente roller i sistnevnte. Tilsvarende, i «Troy: Fall of a city» (2018), blir rollene som Akilles og Zevs spilt av David Gyasi og Hakeem Kae-Kazim.

Foreløpig sist ut er miniserien «Anne Boleyn» (2021), hvor Jodie Turner-Smith (som har foreldre fra Jamaica) spiller Henrik 8.s ulykksalige dronning. Paapa Essiedu har rollen som broren, George Boleyn.

Les resten i magasinet.

Smått uhyggelig.

Smågnagerne i dioramaene til Ingvild Eiring hjemsøkes av demoner, spøkelser, sykdom og galskap. I sommer skal de stilles ut for første gang.

Tekst: Kjetil Johansen

Hvordan ville det sett ut om handlingen i grøsserklassikeren «Eksorsisten» fant sted i en verden befolket av Beatrix Potter-mus? Svaret åpenbarer seg foran oss i et av Ingvild Eirings miniatyrdioramaer. En djevelbesatt stakkar svever over sengen, mens to artsfrender i prestehabitt gjør hva de kan for å drive ut demonen. Den ordspillende tittelen på verket er «Your mother sews socks in Hell!»

– Jeg liker skrekkfilm veldig godt. «Eksorsisten» kom opp som en god nummer to da jeg begynte å lage disse dioramaene, forteller Eiring.– Beatrix Potter er absolutt også en inspirasjonskilde. Jeg vokste opp med bøkene hennes. Og jeg har alltid likt mus. Har hatt flere rotter som kjæledyr. Så det var veldig nærliggende for meg å bygge et univers rundt disse dyrene da jeg skulle eksperimentere med dioramabygging.

Måtte lære seg tålmodighet.

Egentlig er hun kostymedesigner og stylist, men de siste årene har miniatyrstatuer av mus, kledd i håndsydde kostymer og plassert i detaljrike viktorianske interiører, lagt stadig mer beslag på tiden hennes. Eiring modellerer og brenner figurene selv, designer og syr de bittesmå draktene, samt lager tak, vegger, stoler, bord, kopper, kar og alt mulig annet som gjør et diorama til en fullbyrdet scene. Materialene er gjerne skrapmetall, treverk, skruer, knapper, stoffer og lærarbeider som hun finner på loft eller i kjellere hos eldre slektninger.

Dette har så langt resultert i 16 fullførte verk. Avhengig av størrelsen og antall elementer, har hvert av dem tatt to til fire måneder å ferdigstille. Og ja, det er pirkete arbeid.

– Det er utfordringer hele veien. Alt man gjør, gjør man jo for første gang. Jeg har måttet lære meg å bli tålmodig, sier miniatyristen. – Mest pirkete av alt er å plassere værhår på musene.

Viktoriatidens uhyggelige sider.

Spørsmålet hun oftest får, er om figurene er ekte. Men Eiring har alltid vært veldig sikker på at hun ikke ville stoppe ut døde dyr.

Tematisk er imidlertid døden så absolutt nærværende. Dystre, skumle eller overnaturlige innslag dominerer i Eirings univers, ikke minst i serien med motiver inspirert av viktoriatidens mer uhyggelige sider. Hun har bl.a. gjenskapt en spiritismescene fra grøsserklassikeren «The Changeling», hvor en «ånde-trompet» setter en fjetret forsamling i stand til å snakke med gjenferdene.

Les videre

Det nasjonale traumet.

Det er gått ti år siden terrorangrepet og masseskytingen 22. juli. Flere filmer og TV-serier forsøker å hjelpe oss med å bearbeide hendelsene.

Filmartikkelen i julinummeret av Aftenposten Innsikt er en gjennomgang av filmene og tv-seriene laget om 22/7. Teksten begynner slik:

Spesiell posisjon
Innen den delen av norsk film- og TV-produksjon som tar utgangspunkt i virkelige historier, er det fortsatt okkupasjonen og annen verdenskrig som dominerer. Men blant de nyere historiske hendelsene her i landet har 22. juli 2011 fått en helt spesiell posisjon. Bombingen av regjeringsbygget og massedrapene på Utøya denne dagen har satt større filmspor etter seg enn andre skjellsettende øyeblikk fra de siste 75 årene. Hverken EF/EU-kamp, det radikaliserte 1970-tallet, oljealderen eller forholdet til Sovjetunionen under den kalde krigen har avfødt like stor interesse hos filmskapere og publikum.

Denne sommeren er det fortsatt bare ti år siden angrepet skjedde, men vi har allerede fått et knippe solide dokumentarer, dramaserier og spillefilmer som bearbeider dette nasjonale traumet.

Kultur som terapi
Maiutgaven av podkasten «Filmfrelst», som lages av redaksjonen i tidsskriftet Montages, var viet de filmkunstneriske bearbeidelsene av 22. juli. Gjestene var professor i filmvitenskap, Anne Gjelsvik, og stipendiat Mads Outzen. Begge er tilknyttet prosjektet «Face of Terror», som blant annet har munnet ut i bokutgivelsen «Bearbeidelser – 22. juli i ord og bilder».

Noe av det som ble understreket fra forskernes side i samtalen, var hvor viktig film – og andre kunstformer – har vært i den offentlige terapien etter grusomhetene. Det gjelder ikke bare nylagede verker, men også kunst som allerede eksisterte, for eksempel diktet «Til ungdommen». Både nye og eldre kulturuttrykk er tatt i bruk.

Mottagelsen av den kunstneriske bearbeidelsen har vært litt forskjellig, avhengig av mediet, påpeker Gjelsvik: «Bøkene og musikken kom med en gang, mens minnesmerker og filmer trenger lengre tid på å bli akseptert. (…) Noen mente filmene kom for tidlig og var for nære. Men den typen reaksjoner ble ikke bøkene møtt med, selv om de kom kort tid etter.»

Gullalder med risiko.

(Faksimile av oppslagssiden til artikkelen.)

Norsk film- og tv-produksjon er inne i en lenge etterlengtet gullalder, men i den siste av to digitaliseringstrender – strømmingen – ligger det noen skumle feller. Snart står slaget om framtiden.

Jeg har en longread over 14 sider i sommerutgaven av KulturPlot, som er i salg fra denne uken. Temaet er makt og innflytelse i den norske film- og tv-bransjen, og artikkelen starter slik:

Det er bedre enn noensinne: «Skam» (2015-17), «Exit» (2019-21), «Rådebank» (2020-21) og «Pørni» (2021). Dette er bare fire av de norske seriene fra de siste årene som har slått an hos både publikum og anmeldere. «Skam» utmerker seg ved at den ble innspilt på nytt i flere andre land. Per i dag finnes det egne franske, belgiske, tyske, spanske, amerikanske, italienske og nederlandske versjoner av serien.

De senere årene har det også sett lyst ut for norsk spillefilm og dokumentar som får kinovisning. De norske filmenes markedsandel av kinobesøket har mer enn én gang vært oppe i respektable 25 prosent. I 2020, som riktignok var et unntaksår siden så mange utenlandske storfilmer ble satt på vent, var de norske filmenes andel av kinobesøket hele 35,7 prosent. Hvis vi går tre tiår tilbake lå den ofte og vaket rundt stakkarslige 5 prosent.

Siden «you can’t argue with success» er det derfor god grunn til beskrive dagens situasjon som en gullalder for norsk film- og tv-produksjon. Tradisjonelt har vi vært mer vant med jernalder. Eller som Vilde Schanke Sundet, medieforsker ved UiO, oppsummerer det:

– Vi har aldri hatt så flinke folk til å lage tv, vi har aldri brukt så mye penger på å lage tv-drama, og norsk tv har aldri være mer populært i utlandet.

Dessverre er ikke alt fryd og gammen nå heller. Farer truer. De skal vi komme tilbake til. Men først et blikk på hvilke strukturer og rammevilkår det er som har preget den norske filmbransjen – og holdt den tilbake.

Resten kan du lese i juli/augustutgaven av KulturPlot.

Maskuline utfordringer.

Eirik (Emil Johnsen), sammen med moren, i Guro Bruusgaards «Han». Pressefoto: Euforia

Filmskaperne har i lang tid vært opptatt av temaet «menn i krise». I den nye, norske «Han» er det tre av dem.

Og slik innledes filmartikkelen i juniutgaven av Aftenposten Innsikt:

Triste rangeringer
Det er nesten blitt en klisjé å påpeke at deler av den mannlige demografien sliter tungt. Statistikk på statistikk viser at menn topper de triste rangeringene. Samtidig har det offentlige ordskiftet om disse problemene lenge vært en smule nølende og sporadisk.

Den nye norske filmen «Han», som er regissert av Guro Bruusgaard og satt opp med kinopremiere 4. juni, forsøker å løfte deler av temaet. Her møter vi tre menn på ulike stadier i livet:

Den yngste er skoleeleven Harald (Frank Werner Laug), som tørster etter å bli sett og få anerkjennelse. I stedet ignoreres han både hjemme og i klasserommet. Eirik (Emil Johnsen) er noen år eldre og befinner seg i et byråkratisk basketak med Nav-systemet, som han oppfatter som ydmykende. Den eldste herren i triangelet er manusforfatteren Petter (Johannes Joner). Han er etablert, men også han sorteres fra da han forsøker å sjøsette et nytt prosjekt.

Det disse tre har til felles, er en opplevelse av sosialt fall og emosjonell underminering. Spørsmålet blir hvor mye press de tåler før grensen er nådd

Strømningen
En av kunstens fornemste funksjoner skal være evnen til å fange opp og beskrive strømninger i samfunnet før resten av oss får øye på dem, eller i det minste før de havner på den politiske agendaen. Når det gjelder samlerubrikken «menn eller maskulinitet i krise», har nok dette vært tilfellet. Temaet har i alle fall vært belyst gjennom en temmelig jevn strøm med romaner og filmer de siste tiårene.

Les resten, med filmliste, i juninummeret.

Norges frihetsdokument.

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, maleri av Oscar Wergeland fra 1885. Foto: Wikicommons/Stortingsarkivet

Våren 1814 fikk Norge en liberal og demokratisk grunnlov. Den ble nordmennenes viktigste redskap i kampen for selvstendighet.

(Hurra for 17. mai! I anledning dagen: Tilbake i 2014, da vi markerte 200-årsjubileumet for grunnloven vår, skrev jeg denne korte saken for det svenske magasinet Populär Historia. Interssen fra broderfolket er ikke helt unaturlig… svenskene hadde jo sin rolle i 1814-dramaet.)

I april 1814 samlet 112 utvalgte representanter fra hele Sør-Norge seg på Eidsvoll, for å delta i den norske riksforsamlingen. På grunn av avstandene og tidspresset rakk ingen fra Nord-Norge frem. Blant de som kom til Eidsvoll var 57 embetsmenn, 37 bønder, 13 kjøpmenn og 5 bruks- eller godseiere. Gjennomsnittsalderen på representantene var 42 år.

I løpet av bare 5 uker fikk disse såkalte eidsvollsmennene utformet en ny norsk grunnlov helt fra bunnen av. Den ble undertegnet 17. mai, datoen som siden er blitt Norges nasjonaldag.

Les videre

Frykten som eter sjelen.

Fobier på film: All kunst er opptatt av primærfølelsene våre, og frykt er en favoritt. Kanskje blir det spesielt interessant når det er litt uklart om angsten er irrasjonell eller ei?

Ny måned, nye premierer, nytt tema. Her er starten på filmartikkelen i maiutgaven av Aftenposten Innsikt:

Et troverdig øyenvitne?
Psykologen Anna Fox (Amy Adams) har selv en diagnose som kompliserer hverdagen: Hun lider av sterk agorafobi (frykt for åpne plasser og/eller store menneskemengder), noe som gjør at hun alltid holder seg innendørs.

Et lyspunkt i den ensformige tilværelsen kommer i form av et uventet vennskap med Jane Russell (Julianne Moore), som bor i nabohuset. Sjokket blir derfor desto voldsommere da Anna mener å bevitne drapet på Jane.

Da hun varsler om forbrytelsen, blir hun imidlertid mistrodd. Nabokvinnen som heter Jane Russell (Jennifer Jason Leigh), er nemlig i live, men ligner ikke på kvinnen som besøkte Anna. Kan det være medisinene som spiller henne et mentalt puss? Det er tross alt godt dokumentert at de kan ha en sløvende effekt på sanseapparatet. Eller blir hun manipulert?

Regissør Joe Wrights siste opus, «The Woman in the Window», har premiere på Netflix 14. mai. Handlingsreferatet avslører at filmen står i gjeld til Hitchcock-klassikeren «Vinduet mot bakgården» (1954), samt nikker takknemlig i retning av «Copycat» (1995). Sistnevnte lot Sigourney Weaver spille agorafobisk psykiater med faglig spisskompetanse på seriemordere.

Aktivt forhold
Fobier er i det hele tatt noe filmskapere forholder seg ganske aktivt til. Rollefigurer med spesifikke diagnoser er alltid interessant, men regissørene vet også bevisst å spille på publikums egen latente angst for alt mellom himmel og jord. Da kalles det «å skape spenning». Enkelte fobier er tross alt både sosialt aksepterte og temmelig vanlige.

Datalagring som evighetsprosjekt.

Byte-tsunamien: Et lite firma i Drammen tilbyr informasjons- lagring «for evigheten» på Svalbard. Selskapet opererer i et marked hvor et slikt behov øker eksponentielt. Av samme grunn jobber gigantene i digitalindustrien med flere oppsiktsvekkende konsepter.

Da er en ny artikkel i serien #sivilisasjonstråder kommet på trykk. Den er tilgodesett med 9 sider i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt, og starter med dette avsnittet:

Kaldlagring
300 meter ned i Gruve 3 utenfor Longyearbyen varierer temperaturen mellom 3 og 5 minusgrader, året rundt. Det er derfor Arctic World Archive er plassert akkurat her, i et stålhvelv dypt begravet i en nedlagt kullgruvesjakt.

Arkivet er nabo med det langt mer kjente frølageret, og lokaliseringen er motivert av samme hensyn: I tillegg til å være beskyttet av permafrosten over, går den demilitariserte sonen rundt Svalbard mest sannsynlig klar av krigshandlinger i overskuelig fremtid.

Da Arctic World Archive tok imot sin første deponering i 2017, kom materialet fra nasjonalarkivene i Brasil og Mexico. Siden har blant annet Vatikanbiblioteket, Nasjonalmuseet, Naturhistorisk museum og Den europeiske romfartsorganisasjonen plassert sikkerhetskopier av viktige dokumenter i gruvegangene. I 2019 lagret programvareselskapet GitHub hele sin åpne kildekode på Svalbard.

Arkiveringen er offline – eller kaldlagret som det heter på fagspråket. Hvis kundene trenger å hente ut materialet, må noen fysisk gå inn og hente det. Hva er egentlig poenget med å ha en slik backup?