Einstøingene blant oss.

Faksimile av oppslagssiden til saken i Aftenposten Innsikt.

Selvvalgt eller ei, noen lever sitt liv med resten av menneskeheten på en armlengdes avstand.

Første filmartikkel i 2022 er publisert. Innledningen begynner slik:

Der ingen skulle tru …
De som virkelig mener alvor med einstøingstilværelsen, søker seg til naturen. Her kan de leve med et minimum av kontakt med andre. I Michael Sarnoskis regidebut «Pig», som er satt opp med kinopremiere 14. januar, møter vi en slik type: Robin Feld (Nicolas Cage). Han har søkt tilflukt i Oregons dype skoger, på jakt etter et mer ensomt liv.

Skjønt, helt alene og avsondret er han ikke. Dagene tilbringes sammen med grisen Apple, som er en racer på å spore opp trøfler. Det er slik Rob tjener de pengene han trenger. Han selger gourmetvarene til kresne kokker i Portlands restaurantverden – en krets han selv har tilhørt.

Men en dag overfalles Rob av ukjente gjerningsmenn, som stjeler trøffelgrisen hans. Han søker hjelp hos Amir (Alex Wolff), en ung og uerfaren grossist som er fast kjøper av varene. Jakten på Apple leder dem snart i retning Portlands kulinariske feinschmeckere, hvor det for Robs del er duket for et gjensyn med gamle bekjentskaper og et oppgjør med fortiden.

Eremitter og originaler
Thomas Daneskovs danske komedie «Villmenn» har premiere i april. Den beveger seg i lignende tematikk, siden hovedpersonen Martin (Rasmus Bjerg) har stukket av til de norske skogene for å leve som en slags viking. Han bytter pels fra jaktfangsten sin mot varene han synes han trenger. Men heller ikke Martin får være i fred. Sivilisasjonen har en tendens til å trenge seg på.

Disse to filmene er vidt forskjellige i tone og sjanger, men hovedmotivet i dem – individet som står utenfor det alminnelige sosiale bruset – har lang fartstid.

Resten står å lese i januarutgaven av Aftenposten Innsikt.

Notis-bonanza fra 2021.

Jeg fikk skrevet noen notiser dette året også.

Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra 2021:

Viktige scoringer.
En studie, hvor Jo Nesbø er blant bidragsyterne, har vurdert en gammel fotballmyte.
«Mål preger kamper», lyder en forslitt fotballfloskel. Samtidig sirkulerer en idé om at noen mål er viktigere enn andre, og scoringer rett før pause regnes som særlig betydningsfulle.
Plos One har publisert en studie som gransker denne myten i lys av tilgjengelig statistikk, og her bekreftes påstanden langt på vei. Mål før pause har faktisk litt større betydning for sluttresultatet, men bare når hjemmelaget scorer.

Tidkrevende anonymitet.
En kinesisk kunstner testet hva som kreves for å unngå overvåkingskameraene i Beijing.
Deng Yufeng samlet en gruppe frivillige til eksperimentet, hvor oppgaven var å unngå å få ansiktene fotografert av de 89 overvåkingskameraene som dekket en gatestrekning på 1100 meter i den kinesiske hovedstaden. De lyktes, ved å bevege seg svært sakte og bevisst innta unnvikende positurer, men «spaserturen» tok over to timer, skriver BBC. Antall overvåkingskameraer i Kina er ventet å runde 560 millioner i 2021

Kinas halvlederbrikke-problem.
Den kinesiske teknologisektoren er rammet på akilleshælen.
I dag er kun 16 prosent av halvlederbrikkene som monteres i kinesiske elektronikkprodukter, laget i Kina. De egenproduserte brikkene er dessuten som regel av den minst sofistikerte typen.
Landets teknologiindustri er fortsatt avhengig av å importere de avanserte komponentene fra produsenter i USA, Taiwan, Sør-Korea og Japan – og dette er blitt et problem for den kinesiske teknologisektoren i kjølvannet av USAs handelssanksjoner, skriver Foreign Policy.
I løpet av høsten måtte flere kinesiske brikkefabrikanter reddes økonomisk, og samtidig ser det forhåndsannonserte flaggskipet – Kirin 9000 – ut til å være dødfødt. Dette skjer parallelt med at en helt ny generasjon av avanserte halvlederbrikker lanseres på markedet.

Kirsten Giftekniv-programmet.
Kunstig intelligens skal hjelpe japanerne med å danne par.
Det skjer med pengestøtte fra øverste hold. Landets regjering har bevilget en sum tilsvarende 160 millioner kroner til videreutviklingen av et dataprogram som matcher enslige med den optimale partneren.
Omtrent halvparten av Japans 47 prefekturer («fylker») tilbyr nemlig innbyggerne slik hjelp, leser vi i Japan Times. Dette er ett av flere tiltak ment å bøte på de lave fødselstallene i landet.

Snurrer feil vei.
Verdens vindmøller dreier ikke i optimal retning.
Nesten alle vindmøller dreier med klokken (mot høyre) når man ser dem forfra. Og møllene som står bak de første, går dermed glipp av den ekstra vindeffekten som hadde oppstått om vingene dreide motsatt vei, ifølge to studier publisert i Wind Energy Science.
Weekendavisen følger opp med en sak om hvorfor det ble slik. Skaperen av den moderne møllevingen, Erik Grove-Nielsen, innrømmer overfor avisen at forklaringen er så banal som at han ikke ville bruke samme metode som Tvindskolens vindmøller, fordi han mislikte «den frelste» og ensrettede holdningen i de omdiskuterte samvirkeskolene. Ifølge bransjefolk er optimaliseringspotensialet likevel så lite at det neppe fører til noen omlegging av dagens praksis.

Les videre

Umyndige ikoner.

(Faksimile av oppslagssiden til artikkelen i Aftenposten Innsikts desemberutgave.)

Filmbransjen har gjort kjendiser av mindreårige i hundre år. Praksisen har både skapt personlige tragedier og livslange karrierer.

Årets siste filmtematiske utlegninger signert undertegnede er kommet på trykk. Artikkelen skuer både litt fremover på premierekalenderen, og ganske langt tilbake i filmhistorien. Her er starten på teksten:

Autentiske barn
Mer enn de fleste andre kunstarter forholder film seg til en underforstått forventning om ekthet. Selv om all filmproduksjon skjer med lagvis manipulasjon og bearbeiding av virkeligheten, oppfattes likevel sluttresultatet i hovedsak som et uttrykk for en slags «realisme». Og de fleste filmskapere tenderer mot å komme denne forventningen i møte.

Dette får blant annet stor betydning når rollene skal besettes. Autentisitet blir et mål. Hvis fortellingen handler om barn, bør det være barn som spiller rollene. Hvis ikke risikerer filmen å miste troverdighet.

Dermed har vi fått en lang tradisjon med barne- og tenåringsstjerner innen filmbransjen. Ikke alle unge talenter har taklet eksponeringen like godt. I noen tilfeller har det endt i tragiske skjebner.

Motvillig sexsymbol
I 1971 ble den svenske 15-åringen Björn Andrésen brått forvandlet til et homoerotisk filmikon da han fikk den viktige birollen som Tadzio i Luchino Viscontis filmatisering av Thomas Mann-novellen «Døden i Venedig». Regissøren proklamerte Andrésen som «verdens vakreste gutt». Den karakteristikken er også tittelen på Kristina Lindström og Kristian Petris dokumentar «The Most Beautiful Boy in the World», som får norsk kinopremiere 21. januar.

Statusen som sexsymbol og ungdomsidol var aldri noe Andrésen ønsket seg. Han ble dyttet frem av en bestemor som var forgapt i filmbransjens glamorøse fasade. For barnebarnet ble stjernestatusen en kanal inn i rusmisbruk, depresjon og personlige problemer.

Resten kan du lese i desembernummeret av Aftenposten Innsikt, som er i salg nå. Her er traileren til den omtalte dokumentaren:

De etterlatte.

Alle skal dø. Og nesten alle etterlater seg noen som må gå videre alene. 18-årige Julie i den nye HBO-serien «Kamikaze» mister hele familien sin i en flystyrt. Reaksjonen hennes er ikke helt slik omgivelsene venter.

Temaet for filmartikkelen min i novembernummeret av Aftenposten Innsikt er universelt og tett forbundet med vanskelige følelser som sorg og ensomhet. Brødteksten starter slik:

Akutt ensomhet
«Vi styrter. Elsker deg. Gjør som du vil. Far». Slik lyder tekstmeldingen som blir den siste kontakten 18-årige Julie (Marie Reuther) noensinne kommer til å ha med familien sin. Far, mor og bror omkommer i en flyulykke i Afrika. Nå er hun alene.

Dette er anslaget i den danske miniserien «Kamikaze» som får premiere på HBO Max 14. november. Serien bygger på Erlend Loes roman «Muleum» fra 2007, og er regissert av Kaspar Munk.

Tittelendringen fra bok til serie antyder mye om Julies sorgreaksjon. At hun er arving til et digert hus i luksusklassen og er rikere enn omtrent alle andre 18-åringer, fungerer ikke som stabilt anker i tilværelsen. Samtalene med psykologen, som hun kaller «Psyko-Bo» (han heter «Psyko-Geir» i romanen) monner heller ikke. Herskapshuset blir for tomt, selv med nærværet til den polske flisleggeren Krzysztof (Aleksandr Kuznetsov).

En tilfeldig død
Julie utvikler en dødslengsel, som hun formulerer på denne måten i dagboken: «Mitt eneste nyttårsforsett er å forsøke å dø. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare det. De tradisjonelle metodene virker så vulgære. Å henge eller skyte seg og den slags. Det er bare ikke meg, liksom.»

Formuen gir henne midler til å farte verden over, med fly, i håp om at tilfeldighetene skal avgjøre saken. Julie blir en slags «kamikaze-passasjer». Etter hvert oppsøker hun mer aktivt også potensielt livsfarlige situasjoner.

Serien utforsker altså en ekstrem, men forståelig sinnstilstand hos et ungt menneske som brått er blitt etterlatt.

Resten (med filmliste) står å lese i magasinet.

Science fiction som politisk filosofi.

(Faksimile av oppslagssidene til artikkelen i Aftenposten Innsikt.)

Både TV-serien «Foundation» og filmen «Dune» handler om intergalaktiske imperier på sammenbruddets rand. Er interessen for dette temaet et tegn i tiden?

Det er spørsmålet jeg svinger innom i filmartikkelen i Aftenposten Innsikts septembernummer, som allerede har vært i salg et par ukers tid. Men både filmen og serien er fortsatt svært aktuelle. Det samme kan vel sies om den overgripende problemstillingen.

Artikkelen innledes uansett slik, med kortfattede presentasjoner av de to universene de to klassiske scifi-fortellingene utspiller seg i:

Seldons plan
Det intergalaktiske imperiet har eksistert i tusenvis av år, og keiseren hersker over millioner av verdener fra sin residens på «byplaneten» Trantor.

En av undersåttene er den briljante matematikeren Hari Seldon. Han har utviklet disiplinen psykohistorie, som ved hjelp av avanserte algoritmer kan stille presise prognoser for de overordnede utviklingstrekkene i tiden fremover. Seldons teori bærer bud om at imperiets tilsynelatende stabilitet snart vil erstattes av oppløsning og fragmentering. Det igjen betyr stadig større maktvakuum, høyere konfliktnivåer, anarki og kaos. Menneskeheten har årtusener med sivilisasjonssammenbrudd foran seg, før et nytt imperium vokser frem og samler galaksen igjen.

En bekmørk middelalder venter. Matematikeren i Jared Harris’ skikkelse har imidlertid en ambisiøs plan for hvordan denne epoken kan forkortes mest mulig, og løsningen ligger i opprettelsen av «Stiftelsen».

Dette er hovedlinjene i Isaac Asimovs roman «Foundation» (1951), som gradvis ble en hel bokserie (den vokste fra en avgrenset trilogi til ti romaner).

Tanken på å filmatisere Asimovs hovedverk sirkulerte i flere tiår, men så ikke ut til å la seg realisere før Apple TV i 2018 mente noe annet. Første sesong av «Foundation» består av ti episoder, og får premiere 24. september.

Ørkenplaneten
Allerede 15. september er det duket for kinopremiere på filmatiseringen av en annen science fiction-klassiker, «Dune». I motsetning til «Foundation» er Frank Herberts roman fra 1965 allerede blitt adaptert for film og TV ved et par anledninger, men hverken David Lynchs filmversjon fra 1984 eller miniseriene som Sci-Fi Channel produserte i 2000 og 2003, regnes som særlig vellykkede. (Allerede på 1970-tallet forsøkte kultregissøren Alejandro Jodorowsky å produsere sin versjon, noe du kan lese mer om på sidene 110–113.)

Nå har Denis Villeneuve regiansvaret, og med thrillere som «Prisoners» og «Sicario» og sci-fi-dramaene «Arrival» og «Blade Runner 2049» på merittlisten de siste tiåret, er forventningene høye.

«Dune» skal etter planen lanseres som to separate langfilmer, og den som kommer nå i høst, vil ta for seg omtrent første halvdel av romanen. Det intergalaktiske keiserdømmet vi introduseres for i «Dune», er noe annerledes det i «Foundation». Politisk er det et føydalsystem, hvor ulike adelsslekter styrer ulike planeter på vegne av keiseren. Huset Atreides står sentralt i fortellingen.

Fargen på masken.

Såkalt «fargeblind rollebesetning» blir stadig vanligere, også i historiske dramaer. Det skaper diskusjon.

Filmartikkelen i septemberutgaven av Aftenposten Innsikt presenterer noen av argumentene som fremmes i debatten og skisserer opp de ulike perspektivene på temaet. Saken begynner slik:

En indisk ridder
Sagnkretsen rundt kong Arthur og ridderne av det runde bord er intimt forbundet med De britiske øyer. Derfor har de filmatiske skildringene basert på disse legendene tradisjonelt fylt rollelisten med hvite skuespillere. I David Lowerys nye versjon av «The Green Knight» blir imidlertid hovedrollen Sir Gawain – Arhurs nevø – spilt av Dev Patel, som har indisk familiebakgrunn.

Han er heller ikke den eneste i ensemblet med aner fra subkontinentet, siden Sarita Choudhury dukker opp i rollen som «Mor»/Morgan Le Fay.

«The Green Knight» skriver seg inn i en pågående trend med «fargeblind rollebesetning». Det temmelig selvforklarende begrepet går ut på at man velger skuespillere uten å skjele til hudfargen deres.

Dev Patel har allerede frontet en annen produksjon som er tuftet på filosofien, da han hadde tittelrollen i «The Personal History of David Copperfield» (2019). Her ble ellers rollen som Mrs. Steerforth spilt av Nikki Amuka-Bird, mens Benedict Wong gestaltet Mr. Wickfield, og Rosalind Eleazar fylte rollen som Agnes.

Et annet eksempel er det historiske dramaet «Mary Queen of Scots» (2018), der Gemma Chan spilte Elizabeth Hardwick, mens Adrian Lester hadde rollen som Lord Thomas Randolph.

Mange vil også ha notert seg hvordan seriene «Bridgerton» (2020-) og «The Great» (2020-) fyller opp rollegalleriet fra 1700- og 1800-tallets adelsstand – i henholdsvis Storbritannia og Russland – med mange fargede skuespillere. Den førstnevnte er ledet an av Golda Rosheuvel, Adjoa Andoh, Regé-Jean Page, mens særlig Sacha Dhawan og Abraham Popoola har prominente roller i sistnevnte. Tilsvarende, i «Troy: Fall of a city» (2018), blir rollene som Akilles og Zevs spilt av David Gyasi og Hakeem Kae-Kazim.

Foreløpig sist ut er miniserien «Anne Boleyn» (2021), hvor Jodie Turner-Smith (som har foreldre fra Jamaica) spiller Henrik 8.s ulykksalige dronning. Paapa Essiedu har rollen som broren, George Boleyn.

Les resten i magasinet.

Smått uhyggelig.

Smågnagerne i dioramaene til Ingvild Eiring hjemsøkes av demoner, spøkelser, sykdom og galskap. I sommer skal de stilles ut for første gang.

Tekst: Kjetil Johansen

Hvordan ville det sett ut om handlingen i grøsserklassikeren «Eksorsisten» fant sted i en verden befolket av Beatrix Potter-mus? Svaret åpenbarer seg foran oss i et av Ingvild Eirings miniatyrdioramaer. En djevelbesatt stakkar svever over sengen, mens to artsfrender i prestehabitt gjør hva de kan for å drive ut demonen. Den ordspillende tittelen på verket er «Your mother sews socks in Hell!»

– Jeg liker skrekkfilm veldig godt. «Eksorsisten» kom opp som en god nummer to da jeg begynte å lage disse dioramaene, forteller Eiring.– Beatrix Potter er absolutt også en inspirasjonskilde. Jeg vokste opp med bøkene hennes. Og jeg har alltid likt mus. Har hatt flere rotter som kjæledyr. Så det var veldig nærliggende for meg å bygge et univers rundt disse dyrene da jeg skulle eksperimentere med dioramabygging.

Måtte lære seg tålmodighet.

Egentlig er hun kostymedesigner og stylist, men de siste årene har miniatyrstatuer av mus, kledd i håndsydde kostymer og plassert i detaljrike viktorianske interiører, lagt stadig mer beslag på tiden hennes. Eiring modellerer og brenner figurene selv, designer og syr de bittesmå draktene, samt lager tak, vegger, stoler, bord, kopper, kar og alt mulig annet som gjør et diorama til en fullbyrdet scene. Materialene er gjerne skrapmetall, treverk, skruer, knapper, stoffer og lærarbeider som hun finner på loft eller i kjellere hos eldre slektninger.

Dette har så langt resultert i 16 fullførte verk. Avhengig av størrelsen og antall elementer, har hvert av dem tatt to til fire måneder å ferdigstille. Og ja, det er pirkete arbeid.

– Det er utfordringer hele veien. Alt man gjør, gjør man jo for første gang. Jeg har måttet lære meg å bli tålmodig, sier miniatyristen. – Mest pirkete av alt er å plassere værhår på musene.

Viktoriatidens uhyggelige sider.

Spørsmålet hun oftest får, er om figurene er ekte. Men Eiring har alltid vært veldig sikker på at hun ikke ville stoppe ut døde dyr.

Tematisk er imidlertid døden så absolutt nærværende. Dystre, skumle eller overnaturlige innslag dominerer i Eirings univers, ikke minst i serien med motiver inspirert av viktoriatidens mer uhyggelige sider. Hun har bl.a. gjenskapt en spiritismescene fra grøsserklassikeren «The Changeling», hvor en «ånde-trompet» setter en fjetret forsamling i stand til å snakke med gjenferdene.

Les videre

Det nasjonale traumet.

Det er gått ti år siden terrorangrepet og masseskytingen 22. juli. Flere filmer og TV-serier forsøker å hjelpe oss med å bearbeide hendelsene.

Filmartikkelen i julinummeret av Aftenposten Innsikt er en gjennomgang av filmene og tv-seriene laget om 22/7. Teksten begynner slik:

Spesiell posisjon
Innen den delen av norsk film- og TV-produksjon som tar utgangspunkt i virkelige historier, er det fortsatt okkupasjonen og annen verdenskrig som dominerer. Men blant de nyere historiske hendelsene her i landet har 22. juli 2011 fått en helt spesiell posisjon. Bombingen av regjeringsbygget og massedrapene på Utøya denne dagen har satt større filmspor etter seg enn andre skjellsettende øyeblikk fra de siste 75 årene. Hverken EF/EU-kamp, det radikaliserte 1970-tallet, oljealderen eller forholdet til Sovjetunionen under den kalde krigen har avfødt like stor interesse hos filmskapere og publikum.

Denne sommeren er det fortsatt bare ti år siden angrepet skjedde, men vi har allerede fått et knippe solide dokumentarer, dramaserier og spillefilmer som bearbeider dette nasjonale traumet.

Kultur som terapi
Maiutgaven av podkasten «Filmfrelst», som lages av redaksjonen i tidsskriftet Montages, var viet de filmkunstneriske bearbeidelsene av 22. juli. Gjestene var professor i filmvitenskap, Anne Gjelsvik, og stipendiat Mads Outzen. Begge er tilknyttet prosjektet «Face of Terror», som blant annet har munnet ut i bokutgivelsen «Bearbeidelser – 22. juli i ord og bilder».

Noe av det som ble understreket fra forskernes side i samtalen, var hvor viktig film – og andre kunstformer – har vært i den offentlige terapien etter grusomhetene. Det gjelder ikke bare nylagede verker, men også kunst som allerede eksisterte, for eksempel diktet «Til ungdommen». Både nye og eldre kulturuttrykk er tatt i bruk.

Mottagelsen av den kunstneriske bearbeidelsen har vært litt forskjellig, avhengig av mediet, påpeker Gjelsvik: «Bøkene og musikken kom med en gang, mens minnesmerker og filmer trenger lengre tid på å bli akseptert. (…) Noen mente filmene kom for tidlig og var for nære. Men den typen reaksjoner ble ikke bøkene møtt med, selv om de kom kort tid etter.»

Gullalder med risiko.

(Faksimile av oppslagssiden til artikkelen.)

Norsk film- og tv-produksjon er inne i en lenge etterlengtet gullalder, men i den siste av to digitaliseringstrender – strømmingen – ligger det noen skumle feller. Snart står slaget om framtiden.

Jeg har en longread over 14 sider i sommerutgaven av KulturPlot, som er i salg fra denne uken. Temaet er makt og innflytelse i den norske film- og tv-bransjen, og artikkelen starter slik:

Det er bedre enn noensinne: «Skam» (2015-17), «Exit» (2019-21), «Rådebank» (2020-21) og «Pørni» (2021). Dette er bare fire av de norske seriene fra de siste årene som har slått an hos både publikum og anmeldere. «Skam» utmerker seg ved at den ble innspilt på nytt i flere andre land. Per i dag finnes det egne franske, belgiske, tyske, spanske, amerikanske, italienske og nederlandske versjoner av serien.

De senere årene har det også sett lyst ut for norsk spillefilm og dokumentar som får kinovisning. De norske filmenes markedsandel av kinobesøket har mer enn én gang vært oppe i respektable 25 prosent. I 2020, som riktignok var et unntaksår siden så mange utenlandske storfilmer ble satt på vent, var de norske filmenes andel av kinobesøket hele 35,7 prosent. Hvis vi går tre tiår tilbake lå den ofte og vaket rundt stakkarslige 5 prosent.

Siden «you can’t argue with success» er det derfor god grunn til beskrive dagens situasjon som en gullalder for norsk film- og tv-produksjon. Tradisjonelt har vi vært mer vant med jernalder. Eller som Vilde Schanke Sundet, medieforsker ved UiO, oppsummerer det:

– Vi har aldri hatt så flinke folk til å lage tv, vi har aldri brukt så mye penger på å lage tv-drama, og norsk tv har aldri være mer populært i utlandet.

Dessverre er ikke alt fryd og gammen nå heller. Farer truer. De skal vi komme tilbake til. Men først et blikk på hvilke strukturer og rammevilkår det er som har preget den norske filmbransjen – og holdt den tilbake.

Resten kan du lese i juli/augustutgaven av KulturPlot.

Maskuline utfordringer.

Eirik (Emil Johnsen), sammen med moren, i Guro Bruusgaards «Han». Pressefoto: Euforia

Filmskaperne har i lang tid vært opptatt av temaet «menn i krise». I den nye, norske «Han» er det tre av dem.

Og slik innledes filmartikkelen i juniutgaven av Aftenposten Innsikt:

Triste rangeringer
Det er nesten blitt en klisjé å påpeke at deler av den mannlige demografien sliter tungt. Statistikk på statistikk viser at menn topper de triste rangeringene. Samtidig har det offentlige ordskiftet om disse problemene lenge vært en smule nølende og sporadisk.

Den nye norske filmen «Han», som er regissert av Guro Bruusgaard og satt opp med kinopremiere 4. juni, forsøker å løfte deler av temaet. Her møter vi tre menn på ulike stadier i livet:

Den yngste er skoleeleven Harald (Frank Werner Laug), som tørster etter å bli sett og få anerkjennelse. I stedet ignoreres han både hjemme og i klasserommet. Eirik (Emil Johnsen) er noen år eldre og befinner seg i et byråkratisk basketak med Nav-systemet, som han oppfatter som ydmykende. Den eldste herren i triangelet er manusforfatteren Petter (Johannes Joner). Han er etablert, men også han sorteres fra da han forsøker å sjøsette et nytt prosjekt.

Det disse tre har til felles, er en opplevelse av sosialt fall og emosjonell underminering. Spørsmålet blir hvor mye press de tåler før grensen er nådd

Strømningen
En av kunstens fornemste funksjoner skal være evnen til å fange opp og beskrive strømninger i samfunnet før resten av oss får øye på dem, eller i det minste før de havner på den politiske agendaen. Når det gjelder samlerubrikken «menn eller maskulinitet i krise», har nok dette vært tilfellet. Temaet har i alle fall vært belyst gjennom en temmelig jevn strøm med romaner og filmer de siste tiårene.

Les resten, med filmliste, i juninummeret.