Praktisk kreativitet og grenseoverskridende innovatører.

Verden forandres én innovasjon av gangen, og nyskapning utfolder seg på så mange arenaer. Historier om snåle oppfinnere, innovatører, gale forskere og onde genier er ofte godt materiale for filmdramatikk.

I augustutgaven av Aftenposten Innsikt har jeg bl.a. skrevet om farene ved den stadig økende mengden romskrot, hva som må til for at Europa kan stå på egne produksjonsindustrielle ben i tiden som kommer, samt fordelene med å være flerspråklig. I tillegg blir det en reprise på min artikkel «Genier går sjelden alene».

Filmsaken handler passende nok også om oppfinnere og innovatører (bredt definert). Aktualitetsknaggen er en ny britisk komedie regissert av Jim Archer, basert på et manus av David Earl og Chris Hayward. Her er innledningen på artikkelen:

Sensasjonelt avansert robot
Den britiske komedien «Brian and Charles» har i vår sjarmert publikum på flere internasjonale festivaler. Oppfinnerlysten til Brian (David Earl) er det ingenting å si på. Den er ustoppelig.

Det er imidlertid større grunn til å tvile på det reelle behovet for Brians snåle produkter: En kålkasse, en konglepose, et belte for å bære egg, et puslespill laget av pingpongballer og en lite flyvedyktig flyvende klokke. Skjønt, hva annet skal Brian bruke tiden på? Stakkaren bor jo alene i det rurale Wales.

Tja, hva med å lage en følgesvenn? Og det er nettopp dette Brian gjør. Han legger all sin kløkt og innsats i konstruksjonen av en robot, basert på en vaskemaskin og et mannekenghode. Utpreget elegant blir den ikke. Til gjengjeld er den kunstige intelligensen, som velger å lystre navnet Charles, simpelthen sensasjonelt avansert. Roboten er både selvbevisst, nysgjerrig og usedvanlig opptatt av kål.

I skrivende stund er det usikkert om og når «Brian and Charles» settes opp på norske kinoer, men den havner garantert på en strømmetjeneste nær deg etter hvert.

Ingeniørkunstnere
«Brian and Charles» utspiller seg i det vi kan kalle «Petter Smart-hjørnet» for oppfinnere og innovatører på film. Her hører også vår egen Reodor Felgen hjemme, sammen med andre harmløse og hyggelige eksentrikere.

Disse snålingene bekrefter gjerne klisjeen om at oppfinnere er einstøinger med haltende sosiale ferdigheter som bryr seg katta om forretningsplaner. Denne gjengen har et nesten kunstnerisk forhold til egen teknologisk kreativitet.

Det finnes selvsagt andre oppfinnertyper.

Resten kan du lese i augustnummeret av Innsikt.

Innovasjonsdilemmaet.

 

Konseptet robot er strengt tatt gammelt nytt. Her ser vi TOPIO («TOSY Ping Pong Playing Robot») i sin tredje versjon, på Tokyo International Robot Exhibition i november 2009. Foto: Humanrobo/Wikimedia Commons

Nådde vi innovasjonstoppen allerede i 1873? Er fremskrittets tidsalder i ferd med å ebbe ut? Eller står vi på terskelen til den største teknologiske revolusjonen i menneskehetens historie? Og vil vi i så fall ha den?

(Denne artikkelen ble skrevet i januar 2011, og forble upublisert. Til det var den nok litt for omfangsrik – på både den ene og andre måten. Men ikke helt uinteressant, håper jeg. Og aktuell akkurat i disse dager, med all oppmerksomheten rundt NHOs årskonferanse om «det nye arbeidslivet», hvor «en ny teknologirevolusjon kobler roboter, intelligente IKT-systemer, fysiske omgivelser og mennesker sammen på helt nye måter».)

Peak Oil. Fosforkrise. Klimaendringer. Ferskvannsmangel. Forurensing. Arter som dør ut. Pandemier. Menneskeheten står overfor enorme utfordringer og potensielle trusler de neste tiårene.

Kan innovasjon og nye, revolusjonerende forskningsfremskritt redde oss? Vi håper nok på det. Det samme gjør politikerne. President Barack Obama annonserte økt satsing på innovasjon i sin State of the Union-tale 25. januar: – Dette er vår generasjons Sputnik-øyeblikk. Vi må opp på et research- og utviklingsnivå vi ikke har vært på siden romfartskappløpet, sa presidenten.

Og hvorfor skulle vi ikke klare brasene? Vi lever jo i en tid der utviklingen raser av sted. Tror vi. Men stemmer det?

«Nytt» er gammelt
Sannheten er imidlertid at nesten all teknologi vi benytter oss av i 2011 er gammel – eller i beste fall halvgammel. Den elektroniske datamaskinen ble utviklet på 1940-tallet. Menneskeskapte satelitter begynte å gå i bane rundt kloden i 1957. Internett skriver seg fra 1960-tallet, mens mobilen er et barn av 70-tallet.

Og mønsteret gjentar seg for andre «nye» påfunn og gjennombrudd som roboter, solceller, industrialisert jordbruk og avansert kirurgi. Dette er fremskritt som ble gjort mange tiår siden. De siste 30 årene kan ikke skilte med tilsvarende teknologiske gjennombrudd, mener innovasjonspessimistene. Det vi har fått er i beste fall kombinasjonsløsninger, av typen nett på mobilen. Nye gjennombrudd som endrer vilkårene for folk på en fundamental måte er imidlertid noe ganske annet.

Naturlig konstruert.

Ingeniørkunsten er i ferd med å bli helt «naturlig». Forskere og konstruktører kopierer i økende grad naturens egne løsninger. Det kalles biomimetikk.

Det er en trend som blir stadig mer merkbar i nyhetsrapporteringen fra forskningsfronten: Påfallende mange nyvinninger er inspirert av spesielle egenskaper hos planter og dyr.

Denne våren har forskere for eksempel funnet ut hvordan de kan fange blodsugende veggedyr ved å kopiere bladene til kidneybønnene.

Andre har presentert en ny type solceller, basert på honningbienes kuber. Eller jobber med å kopiere flygeteknikken til ugler. Ugler lander nemlig nesten lydløst, for ikke å skremme vekk byttet.

Tilnærmingen kalles gjerne biomimetikk. Man lar seg inspirere av hvordan naturen har løst utfordringene, og kopierer disse løsningene.

Les resten i ABC Nyheter (NTB Tema, 9. juni 2013).

Genier går sjelden alene

Ukjent skuespiller i rollen som Alexander Graham Bell, i en film produsert av telefonselskapet AT&T i 1926. Foto: Wikipedia Commons/Early Office Museum

Oppfinnelser, oppdagelser og epokegjørende ideer tar menneskeheten videre. Men var egentlig «historiens store navn» alene om sine oppdagelser?

Patentstrid. Hvem oppfant egentlig telefonen? Svaret er ikke nødvendigvis Alexander Graham Bell. Den som aller først leverte inn patentsøknad på et telefonapparat, var italieneren Antonio Meucci. Han utvandret til USA i 1850 og begynte med tid og stunder å utvikle det han kalte en telettrofono. I 1856 ble han ferdig med prototypen på en elektromagnetisk telefon, og fra og med 1860 lette han etter finansiell støtte til videre prosjektutvikling. Meucci tok ut et foreløpig patent på oppfinnelsen i 1871. Dette var fem år før Bell tok ut sitt patent.

Les resten i Aftenposten Innsikt, mai 2011.