Norsk film- og tv-produksjon er inne i en lenge etterlengtet gullalder, men i den siste av to digitaliseringstrender – strømmingen – ligger det noen skumle feller. Snart står slaget om framtiden.
Jeg har en longread over 14 sider i sommerutgaven av KulturPlot, som er i salg fra denne uken. Temaet er makt og innflytelse i den norske film- og tv-bransjen, og artikkelen starter slik:
Det er bedre enn noensinne: «Skam» (2015-17), «Exit» (2019-21), «Rådebank» (2020-21) og «Pørni» (2021). Dette er bare fire av de norske seriene fra de siste årene som har slått an hos både publikum og anmeldere. «Skam» utmerker seg ved at den ble innspilt på nytt i flere andre land. Per i dag finnes det egne franske, belgiske, tyske, spanske, amerikanske, italienske og nederlandske versjoner av serien.
De senere årene har det også sett lyst ut for norsk spillefilm og dokumentar som får kinovisning. De norske filmenes markedsandel av kinobesøket har mer enn én gang vært oppe i respektable 25 prosent. I 2020, som riktignok var et unntaksår siden så mange utenlandske storfilmer ble satt på vent, var de norske filmenes andel av kinobesøket hele 35,7 prosent. Hvis vi går tre tiår tilbake lå den ofte og vaket rundt stakkarslige 5 prosent.
Siden «you can’t argue with success» er det derfor god grunn til beskrive dagens situasjon som en gullalder for norsk film- og tv-produksjon. Tradisjonelt har vi vært mer vant med jernalder. Eller som Vilde Schanke Sundet, medieforsker ved UiO, oppsummerer det:
– Vi har aldri hatt så flinke folk til å lage tv, vi har aldri brukt så mye penger på å lage tv-drama, og norsk tv har aldri være mer populært i utlandet.
Dessverre er ikke alt fryd og gammen nå heller. Farer truer. De skal vi komme tilbake til. Men først et blikk på hvilke strukturer og rammevilkår det er som har preget den norske filmbransjen – og holdt den tilbake.
Resten kan du lese i juli/augustutgaven av KulturPlot.
huzzah features 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.