Hårete historie: Barten før og nå.

Salvador Dalí fotografert i november 1939. Bak kamera stod Carl Van Vechten. Foto: Wikimedia Commons/US Library of Congress.

Barten har en litt kronglete og ujevn historie bak seg. Den har ofte vært uglesett – og har sogar vært ansett som djevelsk. Men ikke i november!

I november kommer mange menn til anlegge en bart, som fort barberes vekk igjen før julestria begynner. Ideen er å skaffe kraftsaken økt oppmerksomhet. Kampanjen, som kalles «Movember» (en blanding av «mustasje» og «november»), ble startet i Australia i 2003, og har siden blitt en årlig, internasjonal foreteelse.

I eldre tider hadde mannfolkene helt andre motiver for å la barten gro.

Goterbarten
Ta for eksempel goterkongen Teoderik den store (454–526). Han entret den verdenshistoriske scenen akkurat da Romeriket gikk under, og spilte selv en aktiv rolle i den prosessen. Likevel var det mye ved romernes kultur og samfunn Teoderik likte og tok til seg. Men ett sted gikk grensen, og det var rett under nesen.

Vi kjenner ikke til avbildninger av romere med mustasjer. De er enten glattbarberte eller bærer fullskjegg. I latin fantes ikke engang et eget ord for bart.

Da Teoderik etablerte kongeriket sitt på ruinene av det romerske veldet, og fikk preget mynter med eget ansikt på, beholdt han barten. Antakelig som et synlig tegn på den gotiske identitet.

Drama i bevegelse.

Både mennesket og filmmediet er skapt for bevegelse. Dans foran kameraet er den perfekte kombinasjonen.

Jeg vet: Begge filmene som utgjør aktualitetsknaggen i månedens filmartikkel handler om langt mer enn dans. Tematisk zoomer de inn på andre, tyngre temaer. Men når det kommer to kinopremierer som skildrer rytmiske kroppsbevegelser blir anledningen altfor god til å la passere. Da må man skrive om dansefilm. Her er innledningen på saken:

Utfordringer på dansegulvet. I oktober skal det danses på norske kinolerreter. 4. oktober får vi se Josefine Frida Pettersen (kjent som Noora i TV-serien «Skam») spillefilmdebutere i Jorunn Myklebust Syversens «Disco».

Pettersen spiller Mirjam, regjerende verdensmester i disco freestyle – men også datter av en pastor i en karismatisk kristen bevegelse. De to verdenene kan være krevende å forene, særlig etter at hun kollapser på dansegulvet og begynner å nages av plagsomme spørsmål.

Kaukasisk tradisjonsdans utgjør rammen for handlingen i svensk-georgiske Levan Akins «I morgen danser vi» som har premiere tre uker senere, 25. oktober. Dramaet utspiller seg på akademiet til Georgias nasjonale dansekompani, og forteller hvordan den talentfulle eleven Merab (Levan Gelbakhiani) får livet snudd på hodet i møte med den fascinerende nykommeren Irakli (Bachi Valishvili), som blir hans fremste rival – og største besettelse.

Som laget for hverandre. Mennesket har gitt seg hen til dans i årtusener. Rytmiske, kroppslige bevegelser er blitt brukt i religiøse ritualer, i seremonier og opptog, som sosialt bindemiddel, underholdning og konkurranseform. Dans ser ut til å falle svært naturlig for menneskekroppen, som er nærmest skapt for bevegelse, der dans utgjør en mer estetisert og symbolsk ladet form. Dans rommer dessuten ofte en dramatisk dimensjon, der koreografien forteller en historie.

Filmmediet er på sin side pr. definisjon skapt for å dokumentere eller illudere bevegelse, og rytmiske og ekspressive bevegelser appellerer til mediets egenart. Møtet mellom film og dans er derfor en potensiell fest for kreativitet.

Resten står å lese i oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt.