Seismografen.

Jan Groth. Pressefoto: FiB/Galleri Riis Oslo/Stockholm.

Jan Groth skal være festspillkunstner under Festspillene i Bergen 2017.

Derfor passer det å fiske fram intervjuet undertegnede gjorde med Groth tilbake i 2001 – for september/oktoberutgaven av magasinet 2001.

Dengang var han aktuell med en storstilt retrospektiv utstilling av egne arbeider gjennom 40 år på Museet for samtidskunst, samt en omfattende biografi ført i pennen av Karin Hellandsjø. (Siden intervjuet var presenterende og oppsummerende vinklet har det beholdt mye av relevansen, tror jeg.)

Berømmelse kan være en pussig ting. Man kan være verdensberømt innenfor sitt eget felt, men knapt kjent utenfor. Og noen ganger blir en nordmann i eksil til slutt kjent i gamlelandet fordi han i mellomtiden har fått et navn ute i den store verden.

La oss begynne med en lett tabloid presentasjon av kunstneren.

Jan Groth er den eneste nordmann som har hatt separatutstilling i Guggenheim-museet i New York. Han har vært professor i 12 år ved byens anerkjente School of Visual Arts. Gjennom 40 år har han rendyrket sin særegne kunstneriske visjon, mens han har pendlet mellom USA, Danmark og Norge. Groth er mest kjent for sin tekstilkunst, særlig gobelinene, men har også laget skulpturer, tegninger og malerier. Og har du løst billett til en forestilling på hovedscenen ved Det Norske Teatret kan du ha sett det som ofte kalles Groths hovedverk; sceneteppet.

kUnsT på tur.

Fredrik Raddum på tur i Sahara. Foto: Fredrik Raddum

Fredrik Raddum har gjort det å dra på ekspedisjoner til kunst. Og det er ikke engang ironisk ment.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2002». September/oktober-utgaven antakelig.)

Dagen vi besøker Fredrik Raddum i atelieret hans, har han akkurat kommet ned igjen etter å ha tilbrakt 3 døgn i toppen av et furutre. Eller mer korrekt: Han har tilbrakt 3 døgn sittende i en lenestol, surret fast i toppen av et furutre. Med medbrakt mat, drikke, primus, sovepose og videokamera – til å dokumentere «utflukten». Trekronen og lenestolen ble for øvrig med tilbake til atelieret. Raddum trengte den til Høstutstillingen.

Det er ikke første gang kunstneren har vært på tur. Da Raddum ble uteksaminert fra Kunstakademiet våren 2001 var avslutningsprosjektet hans en fotografisk presentasjon av 3 ekspedisjoner: En til Glittertind, en til Madagaskar og en til Vest-Sahara. På alle disse tre turene vandret han omkring med en diger, amøbeformet klump på ryggen.

– På Madagaskar var jeg i 4 måneder, så der fikk jeg noen lokale håndverkere til å flette en klump av halm. I Sahara gikk jeg rundt med en av plast, med mye luft inni, forteller Raddum.

– Det som overrasket meg, og som har overrasket mange ørkenvandrere – selv om Donald Duck har opplevd det mange ganger – var stormene som kommer på en, to, tre. En gang endte det med at jeg ble løpende baklengs, med klumpen på ryggen, fordi jeg bare ble dratt med av vinden, legger han til.

Menn i fare.

Typisk faresituasjon for en mann.

Det er ikke nødvendigvis så lett å være mann. Fare truer fra alle kanter. Og antar mange former.

Det er livsfarlig å være mann. Sånn er det. I det minste om man legger forsideillustrasjoner fra amerikanske mannfolkmagasiner utgitt på 1950- og 60-tallet til grunn. Her angripes man(n) av alt fra bjørner, slanger, blekkspruter og kattedyr, til krabber, otere, skilpadder, elefanter, fisk, sjølvasta dommedag og – selvsagt – kvinner. (Andre menn er også blant faremomentene, men dét poenget er såpass velkjent at vi lar det ligge i denne omgang.)

Illustrasjonene er fantastiske – fantastisk over-the-top. Det samme gjelder nesten alle titteltekstene på forsidene. Her et par håndfuller:

16.558 kunstverk var «degenererte».

Det er slike køer alle museer drømmer om! Foto: Wikimedia Commons/Bundesarchiv

Men tyskerne gikk mann av huse for å se forbudt kunst.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 3-2014.)

Nazistene likte ikke modernistisk kunst. De anså den for å være «degenerert», og mente den var et klart bevis på hvor usunn og dekadent kulturen hadde blitt. Betegnelsen «Entartete Kunst» («utartet kunst») ble brukt om disse forkastelige, nedbrytende kunstutrykkene.

I 1935 lanserte naziregimet en kampanje rettet mot den modernistiske kunsten, og utarbeidet etter hvert en liste over verker som ble regnet som degenerert. Disse verkene ble fjernet fra de tyske museene.

Listen, som ministeriet for offentlig informasjon og propaganda hadde ansvaret for, ble samlet i en maskinskrevet oversikt i 1941-42.

Nå har Vic­to­ria and Albert Museum i Lon­don publisert den eneste beva­rte og fullstendige kopien av listen. Den kan lastes ned fra museets nettside, og viser at i alt 16.558 kunstverk ble klassifisert som Entartete Kunst.

Ny vår for utskjelt kunst?

Alexandre Cabanels melodramatiske maleri «Kleopatra» (1887) skildrer dronningens gifteksperimenter på dømte fanger. Foto: Wikimedia Commons

1800-tallets utskjelte franske akademikunstnerne bør få en ny sjanse. Og mytene om dem bør knuses, mener svensk kunstskribent.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i 2012.)

Historien om fransk kunst på 1800-tallet har i flere tiår blitt formidlet omtrent slik:

Før impresjonistene og de andre representantene for den moderne kunsten gjorde entré, sto det sørgerlig til i fransk kunstliv.

Det var dominert av den såkalte akademikunsten, eller salongmaleriet.

Den var de moderne kunstnernes naturlige motsetning. På alle måter.

Den var preget av pompøsitet og vulgære virkemidler. Uten kunstnerisk verdi.

Og kunstnerne som leverte den, var ikke de bare en gjeng med håndtlangere for etablissementet?

Alt dette er i aller høyeste grad diskutabelt, mener den svenske kunstskribenten Joakim Grönesjö.

«Trollmann» med ukjente sider

Et av mange klassiske verk fra Kittelsens hånd: «Nøkken» (1904). Foto: Wikimedia Commons/Nasjonalmuseet

– Jeg har fått høre at «Pesta» den dag i dag skremmer skoleelever på galleribesøk, sier Arnhild Skre. Kunsten til Theodor Kittelsen (1857–1914) gjør fortsatt inntrykk, 100 år etter hans død.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 3-2014.)

Troll. Nøkken. Og draugen. Theodor Kittelsen er berømt for sine eventyrillustrasjoner og grøssende motiver, som f.eks. «Pesta».

Sånn sett passer uttrykket hans perfekt inn i dagens kulturelle trend, som jo er dominert av fantasy. Tenk bare på filmer og serier som «Ringenes herre», «Harry Potter», «Hobbiten», «Game of Thrones» osv.

– Men vi kan nok ikke kalle ham Norges første fantasy-kunstner, beklager historiker og forfatter Arnhild Skre.

– Han var ikke den første som laget eventyrillustrasjoner. Det var August Schneider. Erik Werenskiold var også tidligere ute. Men Kittelsen tok det lengre ut med grøss og gru i motivene sine enn det som tidligere hadde vært gjort. Han dro fantasien ut i det groteske.