Lærergjerninger.

Lærere kan vekke alt fra hat til beundring hos sine elever. Men hvordan har de det egentlig selv? Er ansvaret desillusjonerende eller inspirerende? To kinoaktuelle filmer føyer seg til mange forsøk på å belyse den spesielle dynamikken i klasserommet.

Her er et utdrag fra den seks sider lange filmartikkelen i maiutgaven av Aftenposten Innsikt:

Alle har hatt en eller flere undervisere i sitt liv. Oppgaven er samfunnskritisk, det handler om sosialisering like mye som kunnskapsformidling. Ingen bør forundres over at det lages så mange filmer med lærere i hovedrollen.

Nå er to nye filmer om lærergjerningen kinoaktuelle. Den ene er Tysklands nominasjon til Oscar for beste internasjonale spillefilm: Ilker Çataks «Lærerværelset», som får premiere 3. mai.

Den lar oss bli kjent med Carla Nowak (Leonie Benesch), en ung klasseforstander av den idealistiske typen. Utfordringen hun konfronteres med, handler ikke om skoleresultater, men om tyverier fra lærerværelset. Og det er en av hennes elever som mistenkes for naskingen. Etterforskningen som dras i gang, utløser snart et maktspill som involverer både elever, foreldre og skoleansatte.

Den meksikanske «Radical» hadde premiere 26. april og bygger på en sann historie. Også her møter vi en idealistisk underviser.

I 2011 begynner Sergio Juarez Correa (Eugenio Derbez) i sin nye stilling som lærer på en svært utsatt og dårlig drevet grunnskole i Matamoros. Lokalmiljøet er dominert av narkokartellenes nærvær, lokalene er nedslitt, ressursene små, lærerstaben har resignert, og karakterene er blant de laveste i hele landet.

Det er da den nyansatte begynner å eksperimentere med kreative pedagogiske metoder, og sjetteklassingene hans responderer positivt på kursendringen.

«Radical» er altså en feel good-fortelling som feirer lærerskikkelsen som inspirator og forbilde. Sergio er «Caligulas» motpol. Samtidig, slik «Lærerværelset» minner oss på, havner klasseforstanderne ofte i situasjoner som involverer andre ting enn ren undervisning. Man kan være idealist, men bør kanskje helst også være realist?

I tillegg har jeg begått noen kortere saker:

Saudiernes store mineralplaner:
Saudi-Arabia har ambisjoner om å dominere verdens gruvedriftssektor.

Geologisk epokestrid:
Etter 15 års debatt ble forslaget om å anerkjenne antropocen som en ny geologisk epoke avvist. Men ikke alle aksepterer vedtaket.

Det uforberedte Europa:
Europa er ikke forberedt på en raskt voksende klimarisiko, ifølge Det europeiske miljøbyrået.

Også i notisseksjonen av magasinet vil du finne innslag om skole og læring, der jeg skriver om et kraftig oppgjør med en nåtidig læringsmyte + hvordan opplegget til «Storbritannias strengeste skole» nå inspirerer til etterfølgelse. I tillegg handler det bl.a. om en nyansering av katastrofemeldingene om dagens sædkvalitet.

Stikkordene for den historiske spalten er denne gangen arbeideropprør, kontroversielle kyss og franske kapitulasjoner m.m.

Politiske katastrofefortellinger.

Filmer om ekte og fiktive borgerkriger.

Borgerkrig – det er tema for filmartikkelen min i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt. Aktualitetsknaggen er Alex Garlands «Civil War» som får kinopremiere 19/4.

I tillegg har jeg knotet ned noen andre saker:

Den nye middelalderen:
Vi er på vei inn i en «nymiddelaldersk æra», ifølge ny rapport. Den peker på at statsmakt og krigføring nå minner om førmoderne tilstander.

Russiske morgendager:
Fem scenarioer for Russlands fremtid.

Pokerfjesets skjulte kostnader:
Kan en høy grad av selvkontroll – i form av kontrollering og maskering av det indre følelseslivet – føre til alvorlig sykdom, som demens?

I notisene har jeg ellers viet litt oppmerksomhet til trenden der stadig flere rikfolk bestiller luksusutgaver av overlevelsesbunkere, og noen vil ha regulære borganlegg. (Apropos den nye middelalderen!)

Magasinet er i salg nå.

Autokratiske tilstander.

Imaget til det liberale demokratiet er kanskje litt grått og kjedelig, men hvordan ser diktaturene ut bak fasaden? Regissører har både latt seg skremme og blende.

Da tar vi straks steget inn i årets tredje måned. og ditto tredje utgave av Innsikt i 2024. I magasinet vil du denne gangen finne disse sakene fra min penn/tastatur:

Sandmafiaenes herjinger
Ulovlig sandutvinning pågår forbausende ubemerket, men øver vold mot både natur og mennesker.

Overopphetet russisk økonomi
Vladimir Putin skryter av Russlands sterke vekst, men landets økonomi står overfor et uløselig trilemma.

Musikkjournalistikkens død?
Med nye lyttervaner og endrede spilleregler i bransjen er det blitt karrige kår for veiviserne i musikkjungelen. Men noen mener det er bra å bli kvitt «musikkpolitiet».

I notisstoffet har jeg bl.a. kloret ned litt om dette:

Oljesjeikenes hemmelige plan
Saudi-Arabia har en strategi for å øke oljeetterspørselen.

Drømmeløsninger
Har drømmer stimulert mennesket til samarbeid i små grupper?

Og noen av stikkordene for de historiske tilbakeblikkene er: tjuvlånte stridsvogner, norskættede diktatorer, antikke luksusskip og tree-hugging.

Filmsaken kretser altså rundt skildringer av autokrater og begynner slik (med et sitat fra en bok og et forfatterpar jeg vil anbefale på det varmeste):

«Frihet er nok ikke tingenes ‘naturlige’ orden. På de fleste steder og til de fleste tider har de sterke dominert de svake, og menneskelig frihet er blitt undertrykket med makt, eller av skikker og normer. Enten har statene vært for svake til å beskytte individene mot disse truslene, eller så har statene vært for sterke til at folk kan beskytte seg mot despoti. Frihet oppstår først når en delikat og usikker balanse oppstår mellom stat og samfunn.»

Slik ordlegger MIT– og Harvard-professorene Daron Acemoglu og James A. Robinson seg i boken «The Narrow Corridor: States, Societies, and the Fate of Liberty» (2019), når de skal sammenfatte sin teori om hvordan frihet oppstår og beskyttes. Både demokratiske og autoritære styrer kommer i ulike former, der noen varianter er verre – eller mer utsatt – enn andre.

Målet for dem som bryr seg om frihet, er å styre samfunnsutviklingen inn i «den trange korridoren» der statsmakten og sivilsamfunnet finner en jevnbyrdig likevekt.

I dagens verden er demokratiene igjen satt under press, mens hel- og halvblodsdespoter flytter frem posisjonene. Ifølge Varieties of Democracy-prosjektet ved Göteborgs universitet bor nå kun 13 prosent av verdens befolkning i liberale demokratier.

Et alternativt Europa
Den nye autokratiske bølgen opptar også serieskapere. 4. mars starter miniserien «The Regime» på HBO Max. Handlingen er lagt til et alternativt Samtids-Europa, hvor den dominerende staten er et diktatur der kansler Elena Vernham (Kate Winslet) holder i tømmene.

Gjennom seks episoder får vi følge dramaet på innsiden av kanslerpalasset. Regimet er nemlig i ferd med å rakne, mens Elena er begynt å utvikle paranoide trekk. Helt uventet gjør hun soldaten Herbert Zubak (Matthias Schoenaerts) til sin nærmeste fortrolige, noe som bare sprer enda mer usikkerhet i sjiktet rundt kansleren.

Serien er regissert av Stephen Frears og Jessica Hobbs, mens Will Tracy har skrevet manuskriptet. Andre navn på rollelisten er Andrea Riseborough, Martha Plimpton, Hugh Grant og Guillaume Gallienne.

Les resten i marsutgaven.

Gullspång og andre familiemysterier.

Mange familier har hemmeligheter, men noen er mer forbløffende enn andre.

I februarutgaven av Aftenposten Innsikt vil du blant annet finne disse sakene med min signatur:

Næringer på slankekur
To av de bærende sektorene i USAs økonomi – mat- og bilindustrien – er i ferd med å slankes.

Stemmene som teller
Årets amerikanske presidentvalgkamp vil primært henvende seg til – og avgjøres av – noen få tusen velgere.

Superproduktive forskere?
Vitenskapens verden opplever en sterk vekst i forskere med mistenkelig stort publiseringsvolum.

Nye ting
Fjorårets beste innovasjoner er kåret.

Også var det filmsaken, da. Den innledes slik:

Ingenting kan engasjere oss slik som virkeligheten. Spesielt ikke når den viser seg fra sin mest utrolige side.

«Mirakelet i Gullspång», som nylig vant Gullbaggen (svenskenes Amandapris) for beste dokumentarfilm, har fjetret og forbauset kritikere og publikum på filmfestival etter filmfestival siden i fjor sommer. Anmelderne har kalt den «en cinematisk matrjosjkadukke», og sammenlignet stemningen i filmen med både David Lynch-serien «Twin Peaks» og Coen-brødrenes svarte komedier

Tegn fra Gud
Det hele begynner den dagen to norske søstre, Kari og May, kontakter den svenske dokumentarregissøren Maria Fredriksson. De har opplevd et mirakel, sier de, og noen må lage film om det.

Damene er troende og åpne for at Gud meddeler seg via tegn. Det var nettopp et slikt tegn som åpenbarte seg for May da hun hentet seg inn igjen etter en ulykke, og ansporet henne og Kari til å kjøpe én bestemt leilighet i det svenske tettstedet Gullspång (innbyggertall: 1567).

Selve mirakelet i historien manifesterte seg da de troppet opp på meglerkontoret for å møte selgeren. Hun heter Olaug, og ligner noe helt utrolig på Kari og Mays avdøde storesøster, Astrid. Forbløffende nok viser det seg at Olaug attpåtil er født på samme dag som Astrid, og vokste opp på andre siden av fjorden fra søstrene i Troms. I tillegg hadde hun samme kjælenavn, Lita.

Olaug har aldri visst at hun hadde en tvilling, men en DNA-test bekrefter slektskapet.

Dette er likevel bare starten på fortellingen. Hver gang Fredriksson tar fatt på en ny innspillingsøkt, avdekkes en ny overraskelse.

Mer om denne og andre filmer om forbløffende familiehemmeligheter i februarnummeret!

Idyll ved helvetes port.

Holocaust-fortellinger: Den som vil skildre noen av verdenshistoriens verste grusomheter, må vokte seg vel for å trivialisere hendelsene.

Nytt år, ny måned, nytt Aftenposten Innsikt, der jeg som alltid har noen spalter og saker. Blant annet en snutt om pantyrkiske drømmer: Tyrkia ønsker å etablere en økonomisk samarbeidssfære med de sentralasiatiske landene, men ambisjonene støter på harde geografiske realiteter.

I filmartikkelen tar jeg for meg hvordan filmskapere har forsøkt å skildre holocaust, «den ene av de to store skyggene som andre verdenskrig kastet over etterkrigstidens kulturelle klima. Den andre er atombomben. Alle seriøse forsøk på å skildre disse hendelsene må styre klar av spekulative og banaliserende grep», skriver jeg. Aktualitetsknaggen er Jonathan Glazers nye film, «The Zone of Interest».

Artikkelen innledes slik, og resten får du lese i januarutgaven av Innsikt:

Huset er vakkert. Hagen er nydelig. Her er til og med badebasseng, noe barna setter pris på. Hedwig (Sandra Hüller) synes familien hennes endelig har fått ting på stell. Nå bor de slik de drømte om, takket være ansvaret ektemannen Rudolf (Christian Friedel) har påtatt seg. Han er kommandant i leiren som ligger kloss inntil Höss-parets villa: Auschwitz.

Slik introduseres det avgrensede rollegalleriet i Jonathan Glazers «The Zone of Interest», som får premiere 26. januar. Filmen holder seg tett på familien Höss og deres hverdagsliv eller fritidsaktiviteter. Glazer retter derimot aldri kameraet mot det industrielle massedrapet som finner sted rett bak nabomurene.

I stedet dukker det opp små hint i form av flyktige innslag: Bunken med fine klær levert til Hedwig (åpenbart tatt fra nyankomne fanger). Den blodoransje gløden fra leirens skorstein. Padleturen med ungene som må avbrytes fordi menneskelevninger uheldigvis kommer flytende.

Også lydsporet antyder grufulle ting. Sporadiske klagerop, skrik og geværskudd høres nå og da i det fjerne. Det samme gjør duren fra kremasjonsovnene.

Notis-bonanza fra 2023.

Jeg fikk skrevet noen notiser dette året også.

Ingen grunn til å gi slipp på denne «tradisjonen», er det vel? Heller ikke i år?

Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise (litt av) hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra 2023:

Genialitetens bestanddeler.
Flere faktorer enn intelligens er involvert.
I 1921 ble langtidsstudien The Genetic Studies of Genius innledet. Den fulgte over 1000 skolebarn med en IQ målt til 140 gjennom de neste syv tiårene. Ingen av dem ble Nobelprisvinnere. Det ble derimot to gutter, William Shockley og Walter Alvarez, som ikke kvalifiserte seg i rekrutteringstesten. BBC skriver at moderne psykologi etter hvert har sirklet inn x-faktorene bak genialitet: Intelligens er en forutsetning, men i tillegg kommer bl.a. kreativitet, nysgjerrighet og utholdenhet. Genier har dessuten fokus på metakognitive strategier, som beskriver hvordan vi planlegger prosjektene våre, følger med på fremgangen vi gjør og effektiviserer arbeidsprosessene våre underveis. Derfor er også intellektuell ydmykhet avgjørende. Man må evne å erkjenne egne feil og begrensninger.

Parti-demografi.
Hvordan ser egentlig medlemsmassen i Kinas kommunistparti ut?
Aldersprofilen er temmelig moden. 28,8 prosent av medlemmene er over 60 år. I partiets sentralkomité utgjør 60+-gruppen hele 64,7 prosent, og de resterende 35,3 prosentene er fra alderssegmentet 50 til 59 år, skriver The Lowy Institute i en artikkel som baserer seg på statistikk fra 2017. Partiet er ellers utpreget mannsdominert. Kvinnene utgjorde 26,7 prosent av medlemsmassen i 2017, men bare 14,7 prosent av sentralkomiteen. I dag kan situasjonen være enda skjevere, siden det etter partikongressen i oktober 2022 ikke lenger er noen kvinner i Politbyrået. Den yrkesmessige bakgrunnen til medlemmene har endret seg markant siden 1987, da bønder var den største gruppen (etterfulgt av partikadrer og arbeidere). I 2017 utgjorde entreprenører kanskje så mye som 25 prosent. Spørsmålet er hvordan dette vil utvikle seg fremover. Under Xi Jinping har flere gründere blitt vingestekket.

Repeter!
Vi trenger å lære oss ting utenat.
Hjernen vår har utstyrt oss med to systemer for læring: Det ene – prosedyreminnet – er praksisbasert og fører til rask, automatisk atferd. Her lagres kunnskapen som nevrale lenker i langtidshukommelsen i en del av hjernen som ikke er tilgjengelig for bevisstheten. Derfor fungerer denne kunnskapen intuitivt. Det andre systemet – deklarativ hukommelse – er selvbevisst og fleksibelt, men opererer sakte. Alle som skal lære noe nytt trenger begge systemene, fordi de utfyller hverandre. Dette er budskapet fra professorene og forfatterne Barbara Oakley og Terrence Sejnowski, som baserer seg på nevrovitenskap og kognitiv psykologi når de gir råd om pedagogiske opplegg. I deres siste bok, «The Promise of Habit-Based Learning», slår de et slag for den undervurderte betydningen av å lære seg ting utenat. Repetisjoner må rett og slett til for å danne den interne, nevralbaserte kunnskapen som hjelper deg å få fortgang i læreprosessen, påpeker de i et bokutdrag publisert på RealClearBooks. Prosedyreminnet er nemlig et usedvanlig kraftig mønstergjenkjenningssystem, som for eksempel får deg til å se at 2 × 6 = 13 må være feil. Dermed frigjøres det andre systemet, som kan konsentrere seg om bevisst tenkning rundt mer komplekse sammenhenger.

Varierende væskebalanse.
Det varierer voldsomt hvor mye vann folk drikker.
Det finnes ikke noe «normalt» gjennomsnittsforbruk av drikkevann. Ikke hvis vi skal tro resultatene i en studie fra University of Wisconsin–Madison. Den målte drikkevannforbruket til mer enn 5600 mennesker fra 26 land, i et aldersspenn fra 8 dager til 96 år, og dokumenterte at den daglige gjennomsnittsmengden varierte fra 1 til 6 liter. I tillegg fantes ekstreme tilfeller som konsumerte så mye som 10 liter om dagen. For menn toppet vannomsetningen seg i løpet av 20-årene, mens kvinner hadde et platå fra 20 til 55 år. Når alle andre faktorer var like forbrukte menn omtrent en halv liter mer enn kvinner hver dag. Det høyeste relative omsetningsvolumet fant forskerne hos nyfødte, som erstattet omtrent 28 prosent av vannet i kroppen hver dag.

Kidsa liker klassisk.
Briter under 25 år er langt mer interessert i orkestermusikk enn foreldre- og besteforeldregenerasjonen.
Hele 74 prosent i den yngste gruppen svarte at de kom til å lytte på klassisk musikk i løpet av julehøytiden, mens bare 46 prosent av de over 55 år oppga det samme. Dette ifølge en spørreundersøkelse utført for The Royal Philharmonic Orchestra i desember 2022. Dette ser ut til å bekrefte en tendens, siden andre målinger gjort for orkesteret det siste året indikerer at interessen for klassisk har økt blant de unge. «78 prosent av de under 25 år var interessert i å oppleve en orkesterkonsert i år – enten med et tradisjonelt repertoar eller en moderne manifestasjon av sjangeren, som filmmusikk», opplyses det i en pressemelding fra RPO.

Fordelen med kjedsomhet.
Vi trenger faktisk å kjede oss for å få gode liv, men sosiale media gjør dette vanskeligere.
Nå for tiden trenger ingen å kjede seg. Det sørger blant annet en stri strøm av digitale stimuli i sosiale medier for. Men hva om en grundig dose kjedsomhet er en god ting? Big Think omtaler en ny studie fra University of Bath og Trinity College Dublin som fremmer akkurat det budskapet. Forskerne skiller mellom overfladisk og dyptgående kjedsomhet. Gjentatt eksponering for det ene fører etter hvert til det andre, og dyptgående kjedsomhet kan forvandle livet ditt – i positiv forstand. Det er nemlig i denne tilstanden du virkelig får anledning til å revurdere din egen livssituasjon – samt alternativene du har. Det er da du oppdager hvilke grep du kan gjøre for å få et bedre liv. Faren er imidlertid at distraksjonene fra alle appene avsporer deg fra å komme til slike øyeblikk.

Fasteeffekter.
Hopper du over frokost kan det gå ut over immunsystemet.
Potensielt dårlig nytt for de som starter dagen på fastende mage: Evnen til å motstå infeksjoner kan bli redusert, og risikoen for hjertesykdom kan øke, siden antallet monocytter (hvite blodlegemer som «dirigerer» immunsystemets respons) blir drastisk redusert. Det skjedde iallfall med mus i et forsøk utført ved The Icahn School of Medicine at Mount Sinai. «Det er en økende bevissthet om at faste er sunt, og det er faktisk rikelig med bevis for fordelene med faste. Studien vår maner til litt forsiktighet da den antyder at det også kan innebære en helserisiko», sier studiens hovedforfatter Filip Swirski.

Jordbruks-forgubbing.
Aldring truer bærekraften til småbrukssektoren i Kina.
Den demografiske utviklingen på Kinas landsbygd har ført til at småbrukene skrumper inn og produserer mindre mat. Mellom 1990 og 2019 har eldrebølgen redusert størrelsen på 15 000 bruk med 4 prosent, mens produksjonen har sunket med 5 prosent. Inntektsnivået til bøndene er gått ned med 15 prosent. Det viser en studie publisert i Nature, som peker på at nye organisasjonsformer (f.eks. kooperativer) kan være nødvendig for å løse problemene som følger forgubbingen.

Udekket organbehov.
Systemene for organdonasjon varierer voldsomt fra land til land, og dekker kun 10 prosent av behovet.
I 2021 ble det utført omtrent 144 000 nyre-, lever-, hjerte-, lunge- eller bukspyttkjertel-transplantasjoner i verden. Tallet er beregnet av Verdens helseorganisasjon. Organbehovet er likevel minst ti ganger så stort, skriver Weekendavisen. Problemet skyldes blant annet dårlig organisering, samt juridiske, kulturelle eller religiøse motforestillinger. Mens Japans forholdstall mellom donorer og innbyggere kun er én per million, er Spania best i verden med 40 per million. Flere land ser nå på den spanske modellen, som blant annet er basert på prinsippet om at alle automatisk oppføres som donor-kandidater i tilfelle dødsfall. Man må aktivt registrere forbehold. Viktigst er likevel at samtlige spanske sykehus med transplantasjonskapasitet også har øremerket personale som sikrer logistikken, slik at organene kommer dit de trengs. For tid er en nøkkelfaktor.

Matbehov.
Alt blir gigantisk i Kina. Også matsikkerhetsutfordringen.
Under pandemien førte knapphet på matvarer til store protester i mer enn et dusin kinesiske byer. Landet blir stadig mer avhengig av import for å brødfø befolkningen, noe som bekymrer ledelsen. Nyere statistikk er ikke egnet til å berolige, påpeker Zongyuan Zoe Liu fra tenketanken The Council on Foreign Relations i en artikkel i Foreign Policy. Mellom 2013 og 2019 ble Kinas dyrkbare landareal redusert med over 5 prosent. Over en tredjedel av det resterende arealet med problemer knytte til erosjon, forsuring og forsalting. Samtidig faller produktiviteten. I 2018 var gjødselbruken 6,4 ganger så stor sammenliknet med 1978, mens kornutbyttet var bare 2,2 ganger høyere. En sentral faktor i utviklingen er at dyrkbart areal blir ekspropriert for å få plass til industriproduksjon, infrastruktur og byutvikling. Utsiktene til mer vern er likevel dårlige, tror Liu, siden salg av landbruksrettigheter utgjør brorparten av inntektene til lokale myndigheter. Finansene deres ble hardt rammet av pandemien, og de har nå et akutt behov for å få i gang hjulene igjen. Det vil høyst sannsynlig bety en ny runde med diverse infrastrukturinvesteringer, på bekostning av dyrkbar mark. Dette kan igjen forsterke en annen trend: Oppkjøp av utenlandsk jordbruksmark. Ifølge organisasjonen Land Matrix kontrollerer nå kinesiske selskaper oversjøisk åkerland med et samlet areal tilsvarende Irland.

Nødpilot-fantasier.
På film klarer tilfeldige passasjerer å nødlande et fly.
Hollywood har skildret scenen flere ganger: Et førerløst fly nærmer seg havari. En vettskremt passasjer har tatt plass i pilotsetet, og klarer – ved å følge instruksene som gis via radio – å få flyet trygt ned på landjorden. I amerikanske spørreundersøkelser oppgir nesten en tredjedel at de tror de kan klare dette. The Washington Post har imidlertid fått luftfartsekspertisen til å vurdere scenariet: «Mulig, men ikke sannsynlig», sier den erfarne kapteinen John J. Nance. Først må man i det hele tatt komme seg inn i cockpiten (som har låste dører siden 9/11), deretter finne bl.a. rorpedalene, unngå å slå av autopiloten og lokalisere riktig radiofrekvens. Hvis du faktisk får kontakt med en flygeleder, så er dessverre de vanligvis ikke kvalifisert til å lede en steg-for-steg-nedstigning. Doug White, som faktisk klarte brasene i 2009, hadde flaks ved at radiotårnet kontaktet en flyinstruktør med kjennskap til den aktuelle flytypen. I tillegg hadde White privat pilotsertifikat og erfaring med enmotors Cessna.

Skrantende jordsmonn.
61 prosent av jordarealet i EU er i dårlig forfatning.
For første gang er tilstanden til jordsmonnet i hele unionen kartlagt og sammenfattet i harmoniserte datasett. Det nye verktøyet heter EU Soil Observatory (EUSO), og er utviklet av Joint Research Center. Dessverre kommer den første EUSO-rapporten med urovekkende nyheter: 61 prosent av jordsmonnet i EU er i usunn forfatning, og dette tallet er ganske sikkert en underdrivelse siden enkelte former for jordforringelse ennå ikke er tatt med i beregningene. Ifølge rapporten er de mest utbredte formene for jordforringelse tap av organisk karbon (53 prosent), tap av biologiske mangfold (37 prosent) og risiko for nedbrytning av torvmark (30 prosent). De fleste usunne arealene sliter med mer enn én type jordforringelse.

Voldelige gudsord.
Kunstig intelligens som skal gi religiøs veiledning anbefaler voldsbruk.
De har navn som GitaGPT og GitaAI. I India har det nylig dukket opp minst fem nettsider som tilbyr åndelige råd basert på innholdet i det hinduiske lærediktet Bhagavadgita. Svarene formuleres automatisk av en algoritme, og når ut til millioner av brukere. Substack-kanalen Rest of World kan imidlertid avdekke at robotsvarene tidvis er svært problematiske. Her finnes eksempler på forakt for lavere kaster, kvinnehat og oppfordring til lovbrudd. Tre av disse plattformene har sågar svart at drap kan være en rettskaffen handling. De har også sterke politiske meninger, til fordel for statsminister Narendra Modi. Tilsvarende trøbbel har dukket opp i andre religiøse KI-tilbud. I februar oppfordret chatboten Ask Quran til drap på polyteister.

Tallfetisj?
Kan vannmangel virkelig gjøre 700 millioner afrikanere til flyktninger innen 2030?
Alexander Kjærum, senioranalytiker i Dansk Flyktninghjelp, bestemte seg for å saumfare grunnlaget for denne påstanden – som dukker opp med ujevne mellomrom. Han sporet tallet til en rapport Christian Aid laget i 2009, hvor grove anslag var ganget opp med et visst antall år. Den løse prognosen spriket fra 24 til 700 millioner. Senere, når andre bistandsorganisasjoner siterte fra Christian Aid-estimatene, forsvant det laveste tallet. (For sammenlikningens skyld: Fra 2017 til 2021 ble «bare» 2,6 millioner afrikanere fordrevet på grunn av vannmangel.) Til Panorama (tidligere Bistandsaktuelt) sier Kjærum: «Mange organisasjoner samt media har en fetisj for store tall. Og markedsavdelingene vet jo også at skal de få saker på så hjelper det med noen sjokkerende tall. Problemet er bare at tallene ofte er tatt ut av lufta.» Andre forskere intervjuet i sakens anledning gir ham rett.

Afrikansk arbeidskraft.
Kontinentet vil stå for nesten all nettovekst av folk i yrkesaktiv alder.
Afrika er i ferd med å bli det eneste stedet med fortsatt befolkningsvekst. Prognosene viser at i 2040 vil hver tredje person i alderen 15-24 være en afrikaner. Ti år senere vil kontinentet ha flere mennesker i yrkesaktiv alder enn India og Kina til sammen – og fem ganger så mange som i Europa. Fra 2020 til 2040 vil den globale arbeidsstokken vokse med 428 millioner. Kun åtte av disse millionene vil komme utenfor Afrika, skriver Foreign Affairs i en artikkel som understreker verdensdelens økende betydning for den globale økonomien. Dersom de afrikanske arbeiderne kan levere en produktivitetsforbedring tilsvarende bare halvparten av hva de kinesiske leverte etter 1980, vil kontinentet ligge an til en 15-dobling i BNP.

Oversett pollinator.
Møllen er kanskje gråere og mindre omtalt enn biene og humlene, men vi trenger denne pollensprederen også.
Pollen må spres, slik at plantene får lagt nye frø. Etter hvert har mange fått med seg at rundt 30 prosent av maten vår kommer fra pollineringen biene utfører. Den nattaktive møllen har ikke fått samme oppmerksomhet, men er faktisk like aktiv som biene (særlig i grøntområdene i urbane strøk). De bestøver dessuten langt flere plantearter enn man har antatt. Det viser ny forskning utført ved University of Sheffield, som også påpeker at møllpopulasjonen er redusert med en tredjedel i løpet av de siste 50 årene.

Papegøyene erobrer verden!
De intelligente og tilpasningsdyktige fuglene sprer seg til stadig nye områder.
Bestander av minst 60 ulike papegøyearter finnes nå i fri tilstand i områder utenfor deres naturlige geografiske habitater. Utviklingen er en bieffekt av kjæledyrhandel og dyresmugling, skriver Scientific American. Ett eksempel er den søramerikanske munkeparakitten, som nå også holder til i bl.a. Nord-Dakota. Spredningen kan være problematisk. Papegøyefuglene fortrenger f.eks. mindre ugleslag i Italia, og fører til merkbart svinn i avlingene enkelte steder. En studie fra ett distrikt utenfor Barcelona viser at papegøyer forårsaket et tap på 28 prosent av maisavlingen, 36 prosent av plommeavlingen og 37 prosent av pæreavlingen. I tillegg spiste de av annen frukt og grønnsaker, samt fjernet bladverk og grener, som innfødte arter er avhengige av.

Spinnvill påvirkning.
Menneskeheten har pumpet opp så mye grunnvann at jordrotasjonen er blitt forskjøvet.
Det er basert på estimater som er vanskelige å bekrefte, men mellom 1993 og 2010 skal vi ha pumpet opp 2150 gigatonn med grunnvann. En utilsiktet konsekvens av denne aktiviteten, som jo har flyttet på en del vekt, er at Jordas rotasjonspol i samme tidsperiode er blitt forskjøvet med nesten 80 centimeter – i østlig retning. Det står å lese i en pressemelding fra The American Geophysical Union, som for de faglige detaljene henviser til en studie publisert i Geophysical Research Letters.

Sosialt paradoks.
Ensomme mennesker finner ikke nødvendigvis økt velvære i selskap.
Sunn fornuft skulle tilsi at ensomme bør oppsøke andre. Men tre ferske studier har – med ulik metodikk – påvist at selskap ikke automatisk forbedrer situasjonen, melder Berkeley-universitetets nettside The Greater Good. Negative følelser kan faktisk forsterkes i sosiale situasjoner for en del einstøinger. De kan rett og slett ha et større behov for å være alene, og da blir det ekstra tyngende å måtte involvere seg i en sosial situasjon. I tillegg kan ensomme ha vanskeligere for å etablere en ekte følelse av forbindelse med andre. «Å måtte sosialisere med andre uten å oppnå en følelse av tilknytning kan føles spesielt slitsomt og meningsløst, og skade ens psykologiske velvære», sier to av forskerne involvert i studiene. Vi bør heller ikke avskrive ensomhet som noe utelukkende negativt. Enkelte mennesker trenger mer alenetid for å regulere følelseslivet sitt.

Sjømakt.
Den amerikanske marinen er fortsatt overlegen den kinesiske.
Flere mediainnslag har meldt at Kinas flåtestyrke nå disponerer flere skip enn US Navy. Er da styrkeforholdet endret i kinesisk favør? Nei, sier professor Greg Austin ved University of Technology Sydney. Kina har kun flere skip om man regner med mindre, lette båter med begrenset kapasitet. USA har flere av de store, tungt bevæpnete krigsfartøyene, skriver Austin i The Conversation. Amerikanerne har dessuten et solid overtak innen den kapasiteten som virkelig teller: Evnen til å gjennomføre missilangrep over lange avstander (mer enn 1500 kilometer). Den amerikanske marinen har 9000 vertikale rakettutskytningsrør for langdistansemissiler, mens den kinesiske marinen bare har 1000. I tillegg ligger kinesernes cybermilitære kapasiteter minst ti år etter de amerikanske.

Oversett immigrasjonsbølge.
Hongkong-kinesere strømmer til Storbritannia.
Da Kina for to år siden innførte nye sikkerhetslover i Hongkong, ble i praksis byens særstilling (kjent som «ett land, to systemer») avviklet. Samtidig gjorde britene det mulig for hongkong-kinesere med britisk oversjøisk-pass å bosette seg i Storbritannia. Siden da har 125 000 ankommet. Dette er en av de største innvandringsbølgene i nyere britisk historie, men den har skapt svært lite uro, påpeker The Spectator. Den har knapt blitt omtalt. Magasinet antyder en forklaring på at hongkongerne har gått under radaren: «De har ferdigheter og penger, noe som betyr at de krever lite av offentlige tjenester i form av velferdsbidrag (…) Rundt 79 prosent har en universitetsgrad, tre ganger så mange som i den britiske befolkningen. Dette gjør dem til kanskje den høyest utdannede bølgen av innvandrere som noensinne har ankommet landet.»

Pappa-effekten.
Fedre er også viktige for barnas tidlige utvikling.
Et voksende tilfang av forskningsresultater fra de siste 20 årene viser at fedre har en unik måte å interagere med barna sine på. Lekingen er gjerne litt mer fysisk – med mer løfting, kasting og jaging. Slike aktiviteter utvikler barnas grovmotorikk, men er også knyttet til bedre selvkontroll og høyere grad av skolemodenhet hos femåringer, skriver The Wall Street Journal. Et flunkende nytt bidrag i bevisbunken er en stor japansk studie publisert i Pedriatic Research, hvor forskerne fant en sammenheng mellom hvor mye fedrene deltok i barnepasset og avkommets evne til å utvikle selvregulering og problemløsning.

Kriminelle klaner.
Et 40-talls slektsbaserte nettverk med hundrevis medlemmer i Sverige er involvert i et bredt spekter av kriminell virksomhet, og omsetter hundrevis milliarder kroner hvert år.
Samlet sett er den årlige omsetningen i den svenske kriminelle økonomien omtrent like stor som halve statsbudsjettet. Inntektene kommer fra mange ulike aktiviteter, og virksomheten er langt mer organisert enn antatt. Mye av den er dessuten strukturert i familienettverk, hvor ikke alle involverte nødvendigvis står i strafferegisteret. Dette kommer fram i dokumentarboken «Klanerna», som har fått mye oppmerksomhet i nabolandet vårt. Den er skrevet av sikkerhetskonsulenten Jan Persson (med bakgrunn fra SÄPO) og den prisvinnende gravejournalisten Johannes Wahlström. «Det er alt fra prostitusjon og svindel til utpressing. Alt som er kriminelt, rett og slett. Men den kriminelle virksomheten er en ganske liten del av klanenes samlede økonomiske omsetning. En stor del er den typen som gjør den kriminelle inntekten hvit. Dette er eiendomshandler, import og eksport av varer, næringsvirksomhet. Den kriminelle aktiviteten er noe som sponser den ikke-kriminelle aktiviteten», uttaler Wahlström til Aftonbladet.

Enkel matte.
Å telle til fire med et lynraskt øyekast er lett. Fem er langt verre.
Forskerne har lenge vært klar over at vi mennesker er gode på å anslå riktig antall i mengder på fire eller færre, men merkbart dårligere om antallet bare øker til fem. Nå vet vi hvorfor, melder Nature. Et eksperiment hvor 17 deltakere forsøkte å telle antall prikker (mellom null og ni) som ble vist i et halvt sekund – samtidig som den nevrologiske aktiviteten deres ble registrert – har avslørt at hjernen vår benytter seg av to ulike tellesystemer. Opp til og med fire reagerer nevronene veldig spesifikt og entydig. Tre registreres som tre, og bare tre. Når det blir fem eller flere legger nevronene inn en «feilmargin» der for eksempel seks blir registrert sammen med fem og syv. Resultatet er at det blir vanskeligere for oss anslå det korrekte antallet.

Les videre

Castingkontroverser.

Det er ikke lenger gitt at en god skuespillerinnsats teller som en god rollebesetning.

I desemberutgaven av Innsikt finner du (som vanlig) stort og smått signert undertegnede, fra notisspaltene og oppover. Blant annet har jeg skrevet et par kortere saker:

Varmere … og voldeligere?
Vil global oppvarming også føre til en voldeligere verden? Det spørs på tilleggsfaktorene, sier forskerne.

Lykketips
Hvordan får man et mest mulig lykkelig liv?

Størst plass får dog filmartikkelen, som denne gangen er på seks sider. Den innledes slik:

Folk liker å snakke om skuespillere og har gjerne meninger om innsatsen som gjøres i filmene og seriene de har sett. Derfor er det ofte en av de klassiske lunsjpausediskusjonene.

For noen skuespillere er jo rett og slett bare bedre enn andre. De behersker faget sitt til fingerspissene og tolker rollene på genuint gripende, fascinerende, dyptloddende og interessant vis. Eller de passer simpelthen bedre i enkelte roller, fordi de har en spesiell karisma eller appellerende personlighet.

Slike små distinksjoner er drivstoff for uformelle samtaler og tema for vidløftige artikler i avisenes kulturseksjoner. De siste årene har imidlertid et annet aspekt ved skuespillerne fått stadig mer oppmerksomhet:

Har vedkommende passende identitet?

Neseprotese-debatt
8. desember er det premiere på to filmer hvor dette spørsmålet har dominert forhåndsomtalen. Den ene er «Maestro», som skildrer det livslange forholdet mellom komponisten og dirigenten Leonard Bernstein (1918–1990) og skuespilleren Felicia Montealegre Cohn Bernstein.

Regissør Bradley Cooper spiller selv hovedrollen, men er blitt anklaget for å drive med «jewface», siden han bruker en neseprotese. Begrepet er avledet fra «blackface», som opprinnelig henviste til en kontroversiell tradisjon innen amerikansk vaudevilleteater der hvite skuespillere farget ansiktet for å spille svarte mennesker. Disse rolletolkningene var dessuten gjerne grovt stereotypiske og rasistiske.

Spørsmålet er altså om en neseprotese faller i en lignende kategori. Iøynefallende nesegrev har vært en gjenganger i karikaturtegninger av jøder og er blitt brukt som en etnisk, nedsettende markør.

På den annen side hadde Leonard Bernstein en temmelig stor nese, og forsvarerne av «Maestro» (som blant annet teller Bernsteins barn) har vist til at skuespillere alltid har gjort slike kosmetiske grep for å ligne mer på de historiske skikkelsene de skal gestalte.

Cooper er heller ikke alene om å gripe etter proteser. Tidligere i høst kom «Golda», hvor Helen Mirren har modifisert utseendet sitt på samme vis for å tre inn i rollen som den israelske statsministeren Golda Meir. Den er også blitt debattert, på nøyaktig samme grunnlag.

Kortvokst-kontrovers
Den andre desemberpremieren, «Wonka», gir oss bakgrunnshistorien til Roald Dahls berømte sjokoladefabrikant. Her møter vi en ung Willy Wonka (Timothée Chalamet), som har hodet fullt av ideer.

Resten kan du lese i desembernummeret.

Oppgradert gjensyn med folkets klassikere.

Den norske spillefilmarven skal relanseres og formidles – på Blu-ray og i bokform – gjennom folkefinansiering.

Til novemberutgaven av Innsikt tok jeg en prat med Christer Falck om hans siste prosjekt. Artikkelen/intervjuet innledes slik:

Så langt i vårt lille lands filmhistorie har nesten 1100 norske spillefilmer hatt premiere. 664 av dem ble lansert i perioden 1907–2000. De fleste nordmenn har bare sett et knøttlite utvalg av dem, blant annet fordi under halvparten av disse filmene er blitt digitalisert. Enda færre ligger ute på strømmetjenestene, hvor de uansett ikke er garantert noe evig liv i arkivet.

Det beste er å eie et fysisk eksemplar, mener kulturentreprenør Christer Falck. Derfor har han – i samarbeid med Platekompaniet – startet prosjektet «Norske filmklassikere». Ideen er å gjøre norske spillefilmer tilgjengelige i best mulig fysisk format – restaurert og digitalisert – på Blu-ray.

For å få til dette har Falck organisert en kronerulling eller folkefinansiering, der et håndplukket utvalg legges ut i bolker på ti. Interesserte kan deretter forhåndsbestille (eller bare støtte) de titlene som frister. Alle filmer som når minstemålet på 50 000 kroner i løpet av 30 dager, blir deretter utgitt.

Prosjektets facebookside har allerede over 10 600 medlemmer, og alle de ti filmene i den første kronerullingsbolken ble finansiert i løpet av noen få timer eller dager. Falck har tidligere gjort tilsvarende med den norske musikkarven, og fått relansert rundt 500 norske utgivelser via prosjektet «Norske albumklassikere».

Resten kan du lese i magasinet, hvor vi også får nevnt boksatsningen som følger ad filmklassikerne.

Så langt månedens filmrelaterte artikkel. Som alltid har jeg i tillegg bidratt med mine faste spalter, samt et par ensidere om disse temaene:

Kinas truede matsikkerhet:
Kina skal brødfø en femtedel av verdens befolkning på 9 prosent av klodens dyrkbare areal – som i økende grad rammes av ekstremvær.

Juksemat:
Listen over forfalskede matvarer er lang.

Skriftemålets mester.

Egentlig skulle han bli prest. I stedet har filmskaper Martin Scorsese gjort syndsbekjennelsen til sin spesialdistanse.

Jeg tar for meg noen av de mer utpregede (pluss et par av de mer marginale) sidene ved Scorseses regissørkarriere i oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt. Aktualitetsknaggen er premieren på «Killers of the Flower Moon» 20. oktober.

I tillegg har jeg bidratt med mine faste spalter + tre kortere artikler:

Egyptisk bankerott:
Alle økonomiske indikatorer lyser rødt, og president Sisi må ta mye av skylden.

Manipulert litteratur:
Forfatterforbundets leder roper varsko om falske bøker og kaprede forfatternavn.

Dyster analyse av Ukrainas fremtid:
Om ikke krigen ender snart, kan det oppstå en følelse av å ha blitt sviktet. Og krigen vil slite på de demokratiske impulsene i landet, mener analytiker.

Filmsaken innledes slik:

Mange forbinder Martin Scorsese først og fremst med mafiafilmer, og det er lett å skjønne hvorfor. Mesterverket «Mafiabrødre» («Goodfellas», 1990) har – sammen med Francis Ford Coppolas «Gudfaren» og Sergio Leones «Once Upon A Time in America» – satt den definitive bransjestandarden for hvordan forbrytermiljøer skal skildres på film.

I tillegg har Scorsese levert flere andre vektige bidrag til gangstersjangeren: «Mean Streets» (1973), «Casino» (1995), «The Departed» (2006) og «The Irishman» (2019). «Gangs of New York» (2002) hører kanskje mest hjemme i kategorien historisk drama, men har noen åpenbare tematiske overlappinger med de andre titlene

Mesterens nyeste opus, «Killers of the Flower Moon» (kinopremiere 20. oktober), befatter seg også med alvorlig kriminalitet. Filmen er en dramatisering av innholdet i David Granns sakprosabok med samme tittel, som kom i 2017. Den handler om hvordan osage-stammen i Oklahoma ble måltavler for griske og skruppelløse krefter etter at det ble funnet olje på eiendommene deres. Minst et tyvetall av stammens medlemmer ble myrdet på 1920-tallet, i forsøk på å tuske til seg oljerettighetene.

Edderkoppen i fortellingens morderiske nettverk er William Hale (Robert De Niro). Nevøen hans, Ernest Burkhart (Leonardo DiCaprio), er gift med osagekvinnen Mollie (Lily Gladstone), som dermed blir et av de mulige ofrene for sammensvergelsen. Drapsbølgen vekker imidlertid interessen til BOI (Bureau of Investigation, det senere FBI), som sender Tom White (Jesse Plemon) til Oklahoma for å etterforske saken.

«Killers of the Flower Moon» presenterer oss altså for et nytt forbrytergalleri, men det er faktisk en hel del mer å si om Scorseses karriere og filmografi enn ordet «gangster» kan sammenfatte. Mannen har tross alt regissert 26 helaftens spillefilmer og 16 langdokumentarer.

Digitale gjenferd.

Teknologien kan vekke avdøde filmstjerner til live igjen, og gi enhver skuespiller en evighetskarriere.

Og så kom høsten i 2023 også… For min skrivemessige del betyr det leveringer til septembernummeret av Aftenposten Innsikt (ingen overraskelser der, altså). Denne gangen griper filmartikkelen fatt i et av aspektene ved den teknologiske utviklingen som bekymrer skuespillerlauget i Hollywood (og andre steder): Hvordan den fysiske fremtoningen til skuespillere og statister nå kan gjenskapes og manipuleres med, uavhengig av alder og om vedkommende er død eller ei.

Men jeg har også hamret ned noen faste spalter og kortere saker, bl.a. disse:

På vei opp eller ned?
Vil Kina fortsette veksten, eller er toppen allerede nådd?

Inntil nylig var det brennhete spørsmålet når den kinesiske økonomien (og deretter militærmakten) ville vokse seg større enn den amerikanske. Nå derimot, har en viss tvil meldt seg om dette i det hele tatt vil skje. Ferske trender har gitt skeptikerne vann på mølla.

Solkraftens mørke konsekvenser.
Den problematiske plasseringen av solpaneler i California-ørkenen.

I dag står solenergi for 3 prosent av USAs samlede strømproduksjon. Men målsettingen er at andelen skal opp i 45 prosent innen 2050. Satsingen har allerede manifestert seg i noen reale gigantprosjekter i det solrike California.

Farlig dum uten mennesker.
Kunstig intelligens er helt avhengig av en menneskelig arbeidsstokk som utfører kjedelige oppgaver mot dårlig betaling.

KI-verktøy som ChatGPT og OpenAI har forbløffet mange – ikke minst fordi programmene løser oppgavene sine så raskt og automatisk. Denne tilsynelatende automatikken kan imidlertid forlede brukeren, for den oppstår ikke av seg selv. «Under panseret» på KI-systemene finner vi innsatsen til en voksende og underbetalt gruppe arbeidere av kjøtt og blod.

Filmsaken innledes slik:

I 1986 kom den britiske science fiction-forfatteren Arthur C. Clarke ut med en roman hvor han forsøkte å se for seg hverdagen 33 år inn i fremtiden. En av tingene man kan lese om i «Arthur C. Clarke’s July 20, 2019: Life in the 21st Century», er det nye århundrets kinotilbud.

Blant premierene finner vi «Still Gone with the Wind: The sequel», altså en oppfølger til klassikeren «Tatt av vinden» (1939). Skuespillerne fra originalen – de for lengst avdøde Clark Gable, Olivia De Havilland og Vivien Leigh – innehar likevel hovedrollene. Gjenoppstandelsen er gjort mulig takket være fremskrittene innen datagrafikk, forklarer forfatteren.

Clarke kan ha hentet inspirasjon fra Carl Reiners 1982-film «Døde menn kler ikke ruter» («Dead Men Don’t Wear Plaid»). Den lot komikeren Steve Martin agere mot filmikoner som Ingrid Bergman, Humphrey Bogart, James Cagney, Bette Davis og flere. Effekten ble oppnådd uten digital magi. Det holdt med kløktig redigering, der svart-hvitt-opptak av Martin ble klippet sammen med håndplukket arkivmateriale fra Hollywoods gullalder.

Clarkes fremtidsvisjon tok selvsagt ideen et stort steg videre, og traff skummelt godt med timingen. 2010-tallet ble nemlig tiåret da filmbransjen for alvor nådde stadiet hvor avdøde skuespillere kunne gjenoppstå – og agere – som digitale spøkelser.

Resten får du lese i septemberutgaven av Innsikt.