Notis-bonanza fra 2019.

Jeg leste mye i året som gikk. Og en del av det endte opp som notiser.

Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra 2019:

#1: Ungdomskilden.
Hvordan holder man seg ung lengst mulig? I følge forfatteren Marc Freedman er «den virkelige ungdomskilden kilden med ungdom», skriver Quartz. Med dét mener han at samvær med barn og tenåringer sørger for å holde seniorene unge til sinns. Ideen støttes bl.a. av langtidsstudien The Harvard Study of Adult Development, som har pågått helt siden 1938. Men dagens samfunn er ikke bygd for å legge til rette for utstrakt kontakt på tvers av generasjonene, påpeker Freedman. Faktum er at den aldersmessige segregasjonen snarere øker i flere land. I Storbritannia viser statistikk at mens det i 2001 var omtrent 15% sjanse for at barn delte nabolag med mennesker over 65 år, var sannsynligheten sunket til 5% i 2018.

#2: Trivselsgrensen for SOME.
Dersom du begrenser bruken av sosiale medier til 30 minutter per dag vil det føre til en betydelig bedring av din opplevde livskvalitet. Slik lyder den klare konklusjonen i en studie publisert i Journal of Social and Clinical Psychology. Resultatet er basert på et forsøk med 143 deltakere, hvor noen prøvde ut tre uker med begrenset bruk av Facebook, Instagram og Snapchat, mens kontrollgruppen fortsatte å bruke de sosiale mediene uten noen begrensning. Forskerne kunne notere en betydelig reduksjon i opplevd ensomhet og depresjon i den første gruppen.

#3: Veteraner = en mulighet.
En artikkel på nettsiden til The World Economic Forum gjør rede for de potensielle fortrinnene en eldre arbeidsstokk representerer, og kritiserer forestillingen om at eldre arbeidstakere er lite produktive eller vanskelige å omskolere. En mer aldersdifferensiert organisasjon har sine fordeler, og veteranene kan bl.a. tilføre gruppen institusjonelle kunnskaper og perspektiver, samt sosial modenhet og stabilitet. I tillegg kan de videreformidle kritisk kunnskap og forretningsforbindelser. En studie utført av AARP og AON Hewitt viser sogar at arbeidstakere over 50 er de som tar fatt på arbeidsoppgavene med mest emosjonelt og intellektuelt engasjement, og derfor gjerne motiverer andre ansatte til å yte sitt beste. Les videre

Spøkelser i maskinene.

Vi er omgitt av teknologi som filtrerer og forlenger sanseapparatet vårt. Ikke tro at det beskytter oss fra angst, uhygge og farer!

Teaser for julemånedens filmartikkel, som innledes slik:

Nedtelling. Hvor lenge har du igjen å leve? Det spørsmålet kan appen «Countdown» besvare. Den lokker nysgjerrige ungdommer til en flørt med det morbide, og føles nok i utgangspunktet ganske ufarlig. De aller fleste av brukerne har jo mange år igjen å leve.

Men for noen blir svaret både akutt og skremmende, når appen oppgir bare dager eller timer før timeglasset renner ut. Og når prognosen i tillegg slår til, melder den panikkartede skrekken seg for fullt. Tro heller ikke at det hjelper å avinstallere programvaren. Den dukker bare opp igjen, på overnaturlig vis, og tikker ubønnhørlig videre.

Dette er plottet i Justin Decs grøsser, som får norsk kinopremiere 25. desember. Heltinnen, sykepleieren Quinn Harris (Elizabeth Lail), kommer i kontakt med det uhyggelige fenomenet via jobben. Selvfølgelig havner hun selv på appens brukerliste, og får knappe tre dager på seg til å endre skjebnen. Hvis det nå er mulig …

Sanseforlengende. Det vil være feil å si at filmkritikerne elsker «Countdown». Internasjonalt har filmen fått til dels hard medfart så langt. Men den er siste tilskudd på en interessant trend innen grøssersjangeren: Det skrekkelige har flyttet inn i teknologien vår, sågar i den teknologien som forlenger og forsterker kontakten vi har med omverdenen. Sjangeren kalles gjerne teknogrøsser

Les resten i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Problembarn.

Alle ønsker seg høflige og veltilpassede barn. Eller i det minste unger som oppfører seg innenfor rimelighetens grenser. Men det er ikke alle forunt.

Månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt rettes i retning Tyskland. Her er starten på artikkelen:

Umulig tilfelle. Benni (Helena Zengel) er ni år, og gjør barnevernet stadig mer opprådd. Jenta har hyppige raseriutbrudd, som skaper trøbbel for henne og omgivelsene både på skolen og i fosterfamiliene. Ingen av dem som har prøvd seg, har klart å håndtere de utagerende raptusene hennes. Det pleier å rakne temmelig fort.

Dessverre befinner Benni seg i et uløselig dilemma. Jentas aller sterkeste ønske er å få komme tilbake til moren, men denne «naturlige løsningen» er uaktuell. «Mutti» er ikke i en psykisk forfatning som gjør henne i stand til å være en omsorgsperson. Hun er faktisk redd sin egen datter. Siste håp for tilfellet Benni blir den nye assistenten Micha (Albrecht Schuch).

Saksbehandlerne kaller slike umulige tilfeller for «systemsprengere». Merkelappen har gitt tittel til den tyske regissøren Nora Fingscheidts første spillefilm. Og debuten har overbevist. «Systemsprengeren» mottok Sølvbjørnen under filmfestivalen i Berlin, og er Tysklands Oscar-kandidat i år. 1. november får den norsk kinopremiere.

Med og uten håp. Selv om filmhistorien er full av både rampunger og opprørske tenåringer (og grøssersjangeren har sin helt egen spesialøvelse med demonbesatte eller djevelske barn) har regelrette problembarn-skildringer aldri blitt særlig tallrike. Filmindustriens mantra om at en fortelling må ha en lykkelig – eller i det minste forhåpningsfull – utvikling og slutt har nok begrenset satsningen. Selv problembarn kan oppleve oppturer, men her er det en forskjell på filmer om unger som primært har det vanskelig og de som i en mer konkret forstand er vanskelige.

Les resten i Aftenposten Innsikts novemberutgave.

Drama i bevegelse.

Både mennesket og filmmediet er skapt for bevegelse. Dans foran kameraet er den perfekte kombinasjonen.

Jeg vet: Begge filmene som utgjør aktualitetsknaggen i månedens filmartikkel handler om langt mer enn dans. Tematisk zoomer de inn på andre, tyngre temaer. Men når det kommer to kinopremierer som skildrer rytmiske kroppsbevegelser blir anledningen altfor god til å la passere. Da må man skrive om dansefilm. Her er innledningen på saken:

Utfordringer på dansegulvet. I oktober skal det danses på norske kinolerreter. 4. oktober får vi se Josefine Frida Pettersen (kjent som Noora i TV-serien «Skam») spillefilmdebutere i Jorunn Myklebust Syversens «Disco».

Pettersen spiller Mirjam, regjerende verdensmester i disco freestyle – men også datter av en pastor i en karismatisk kristen bevegelse. De to verdenene kan være krevende å forene, særlig etter at hun kollapser på dansegulvet og begynner å nages av plagsomme spørsmål.

Kaukasisk tradisjonsdans utgjør rammen for handlingen i svensk-georgiske Levan Akins «I morgen danser vi» som har premiere tre uker senere, 25. oktober. Dramaet utspiller seg på akademiet til Georgias nasjonale dansekompani, og forteller hvordan den talentfulle eleven Merab (Levan Gelbakhiani) får livet snudd på hodet i møte med den fascinerende nykommeren Irakli (Bachi Valishvili), som blir hans fremste rival – og største besettelse.

Som laget for hverandre. Mennesket har gitt seg hen til dans i årtusener. Rytmiske, kroppslige bevegelser er blitt brukt i religiøse ritualer, i seremonier og opptog, som sosialt bindemiddel, underholdning og konkurranseform. Dans ser ut til å falle svært naturlig for menneskekroppen, som er nærmest skapt for bevegelse, der dans utgjør en mer estetisert og symbolsk ladet form. Dans rommer dessuten ofte en dramatisk dimensjon, der koreografien forteller en historie.

Filmmediet er på sin side pr. definisjon skapt for å dokumentere eller illudere bevegelse, og rytmiske og ekspressive bevegelser appellerer til mediets egenart. Møtet mellom film og dans er derfor en potensiell fest for kreativitet.

Resten står å lese i oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Upassende forhold.

Kjærlighet gjør blind, sies det. Men store aldersforskjeller mellom partnere vekker ofte sterke reaksjoner. Da stikker romansen i øynene.

Ny måned, ny filmartikkel i Aftenposten Innsikt. Her er innledningen på septemberutgavens filmblikk på temaet upassende forhold:

«Dronningen». Anne (Trine Dyrholm) er en av disse som har alt: Suksessfylt karriere som jurist med eget advokatfirma. Vakkert hus på standsmessig adresse. Kjekk legemann. To fine døtre. Hun kan tilsynelatende krysse av i alle boksene som indikerer vellykkethet, og oser full kontroll. Det er henne tittelen på May el-Toukhys film, «Dronningen» (premiere 30. august), er myntet på.

Men så flytter ektemannens sønn fra et tidligere forhold, tenåringen Gustav (Gustav Lindh), inn hos dem. Og Anne mister gradvis kontrollen. Hun blir grenseoverskridende i relasjonen til den utagerende unggutten, og vikler seg inn i et forhold som kan koste henne alt om det avsløres.

Ikke bare er affæren usedvanlig pikant. Annes spesialfelt som advokat er å representere voldtektsofre og misbrukte mindreårige, og overfor Gustav er hun manipulerende over en lav sko. Dette kan få store karrieremessige konsekvenser.

Lolitaer & lolitoer. Den danske forførersken er foreløpig siste manifestasjon av en omdiskutert figur som kommer i både mannlige og kvinnelige utgaver. Filmhistorisk ble denne typen for alvor introdusert i to filmer på 1960-tallet:

Først ut var Stanley Kubricks versjon av Vladimir Nabokovs kontroversielle roman «Lolita» (1962), hvor den middelaldrende «nymfe-beundreren» Humbert Humberts (James Mason) utvikler en suspekt fascinasjon for 12-åringen Dolores.

Tittelrollen ble spilt av den velutviklede 14-åringen Sue Lyon, et bevisst valg for å dempe provokasjonen. I tillegg er iscenesettelsen preget av subtile antydninger. Filmen blir aldri eksplisitt. Den brøt uansett et tabu, og alle regissører som senere har våget seg på å skildre forhold mellom ungdom og voksne, står således i gjeld til Kubrick.

Fem år senere kom Mike Nichols «Manndomsprøven» (1967). Her hadde juniorpartneren nådd myndighetsalderen, men fortellingen om 21-årige Benjamin Braddocks (Dustin Hoffman) nølende romanse med Mrs. Robinson (Anne Bancroft), en venninne av foreldrene hans, er like fullt en epokegjørende film.

«Manndomsprøven» etablerte en slags kjønnsbalanse i rollegalleriet, og viste at også kvinner kan være pådrivere bak upassende forhold.

Les resten i Aftenposten Innsikts septembernummer.

 

Tarantinos besettelser.

Hva er det som gjør Quentin Tarantino til en særegen regissør? Hans personlige besettelser.

I augustnummeret av Aftenposten Innsikt forsøker jeg å innsirkle og forklare Quentin Tarantinos særegne filmuttrykk via 7 punkter. Her er innledningen på artikkelen:

Pop auteur. Det finnes fortsatt auteurer blant dagens filmskapere, men de færreste av dem har samtidig et godt grep om det brede publikum.

Quentin Tarantino er et unntak. Hans forfriskende omgang med populærkulturelle sjangere har, gjennom 25 år, sikret ham både kommersiell suksess og kritikernes anerkjennelse. Premieren på en Tarantino-film møtes med en temmelig unik forventning.

16. august er derfor en dato mange filmentusiaster forlengst har notert seg. Da slippes «Once Upon A Time in Hollywood», Tarantinos niende opus.

Hollywood-fantasier. Handlingen kretser rundt TV-westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann/bestevenn Cliff Booth (Brad Pitt). De må forholde seg til nye trender i bransjen, og Dalton frykter at karrieren er i fritt fall.

Alt ser lysere ut for naboene hans, det hete Hollywood-paret Sharon Tate (Margot Robbie) og Roman Polanski (Rafał Zawierucha), som er på full fart opp i filmbyen. Men kalenderen viser 1969, og på en ranch utenfor Los Angeles har en viss Charles Manson (Damon Herrimann) samlet noen tilhengere i en alternativ «familie».

Tarantinos versjon av hva som deretter skjedde er imidlertid alt annet enn nøye med de leksikalske fakta. Vi befinner oss i en slags parallell virkelighet, en fantasiutgave av Hollywood, hvor regissøren lar både fiktive og reelle menneskeskjebner møtes.

Definisjoner. I fjor ble vokabularet i The Oxford English Dictionary utvidet med adjektivet «Tarantinoesque», som ifølge den anerkjente ordboken kan brukes om filmer karakterisert av «grafisk og stilisert vold, ikke-lineære fortellinger, filmlitterære referanser, satiriske temaer og skarp dialog».

Om vi skal legge til noe, kan vi jo blant annet peke på raus bruk av eldre popmusikk på lydsporet. Men la oss grave litt dypere enn det rent definisjonsmessige, og se om vi kan forklare hva det typisk «tarantinoske» består av og hvor det henter motivasjonen fra.

Diller. Dette er de grunnleggende spørsmålene: Kan man i det hele tatt bli en egenartet kunstner om man ikke dyrker sine egne, unike besettelser? Og må man ikke ha et bevisst forhold til sine sterkeste inspirasjonskilder?

Tarantino selv, filmnerden fra Knoxville i Tennessee, kan iallfall svare bekreftende på det siste spørsmålet. Han vet hvor dillene og fascinasjonene hans kommer fra. Han har snakket og skrevet om dem gjentatte ganger – med til dels intenst engasjement. Dermed har han også langt på vei besvart det første spørsmålet.

Resten kan du altså lese i augustnummeret!

OPPDATERT: Artikkelen er publisert på nettsiden til Innsikt.

 

Stjålen suksess.

Det er umulig å være kreativ uten å la seg inspirere, men vokt deg vel for å stjele andres verk bent frem. Plagiat er kunstens verste fyord.

Ny måned, ny filmartikkel, nytt tema. Denne gangen går vi opp den (tidvis) diffuse grensen mellom inspirasjon og plagiat. Her er starten på saken:

Melodiminner. Danny Boyles nyeste film, «Yesterday» (som hadde premiere 28. juni), kretser rundt et interessant scenario – og et uvanlig, absurd spørsmål: Dersom du er den eneste på kloden som kjenner til sangskatten som The Beatles etterlot seg, er det da OK å formidle den til et verdenspublikum som tror du er opphavsmannen?

Jack Malik (Himesh Patel) er en medioker musiker med ditto karriere – den har forlengst flatet ut på et lavt nivå. Men samme dag han bestemmer seg for å finne på noe annet å gjøre her i livet, forandrer alt seg. Et mystisk, globalt strømbrudd inntreffer, noe som blant annet forårsaker trafikkulykken som sender en bevisstløs Jack på sykehuset.

Da han våkner igjen, er det til en verden hvor ingen husker The Beatles – og hvor alle fysiske spor etter The Fab Four er forsvunnet. Men Jack husker dem, og får (naturlig nok) enorm respons på låtmaterialet til Lennon, McCartney og Harrison når han plukker det frem på gitaren. I løpet av rekordtid blir han en popsensasjon.

Etisk dilemma. Jack er imidlertid pinlig klar over at suksessen er tuftet på plagiat. Han husker jo en verden hvor Liverpool-bandet er historiens største popband og opphavsmenn til melodiene han fremfører. Men i den mildt sagt pussige parallelle virkeligheten han nå befinner seg i, finnes det ingen som kan ta ham i låt-ranet.

Kreativ gråsone. Det fiktive dilemmaet i «Yesterday» er av det høyst uvanlige slaget og langt vanskeligere å klassifisere enn tilfellene i virkelighetens verden. Likevel, den kalkulerte kopieringen av andres musikk, kunst, litteratur og konsepter grenser opp til den langt mer ulne gråsonen som kalles inspirasjon. I tillegg er det ikke gitt at alle kreative sjeler til enhver tid har fullstendig oversikt over akkurat hvor inspirasjonen deres kommer fra. Og hvem kjenner til alle kunstneriske bidrag fra historien?

Resten, med tilhørende filmliste og en bitteliten PS!-notering, kan leses i juliutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Villmenn & menneskedyr.

De trender på animasjonsfronten: sasquatch, yeti og andre apemennesker. Men også villmannen har sin kulturhistorie.

Min nyeste filmartikkel skjeler til en litt bredere kulturhistorie, og tar bl.a. for seg hva funksjonen til monstrene er. Men lenge før vi kommer dit, står aller først én og annen animasjonsfilm i fokus. Slik innledes saken:

Animerte apemennesker. Sir Lionel Frost tas ikke på alvor av sine oppdagerkollegaer. Han er kryptozoolog, hvilket vil si at han saumfarer kloden på jakt etter mytiske vesener – som ergerlig nok bare forblir like mytiske. Helt inntil et brev høyst uventet leder Sir Frost til en lys levende sasquatch (bigfoot).

Det viser seg at den digre, hårete humanoiden både kan ordlegge seg og har egne motiver for kontakten med oppdageren. Herr Link som han heter trenger nemlig hjelp til å finne slektninger på andre siden av kloden – i Himalaya.

Slik begynner den siste filmen fra animasjonsselskapet Studio Laika, «Mysteriet Herr Link», som har norsk premiere 14. juni. Butlers film kommer i hælene på fjorårets «Smallfoot», som snudde utgangspunktet på hodet ved å la handlingen utspille seg i et yetisamfunn – hvor mennesket var det mytiske vesenet ingen hadde sett.

I oktober er det duket for nok en utflukt i samme terreng, da siste opus fra DreamWorks får premiere. «Den avskyelige snømannen» bekrefter dermed trenden: På animasjonsfronten er bigfoots og yetier rett og slett in akkurat nå.

Busemann og følgesvenn. Disse produksjonene er jo familiefilmer med en humoristisk grunntone, hvor det først og fremst er det umake vennskapet som står i fokus. Men de kryptozoologiske apene er ikke nykommere på kinolerretet, og er blitt skildret på temmelig ulikt vis.

Tross alt, begrepet «bigfoot-film» assosieres nok primært med «monsterfilm». Skapningene har så definitivt agert busemenn i b- og c-produksjoner som «The Legend of Boggy Creek» (1973) og «Abominable» (2006), eller vært utrivelig selskap i found footage-grøssere som «Willow Creek» (2013) og «Exists» (2014).

Samtidig finnes langt mer sympatiske fremstillinger, noe som begynte allerede med «The Abominable Snowman» fra 1957.

Resten står å lese i juniutgaven av Aftenposten Innsikt.

Oppdatert 25. juni: Nå også tilgjengelig på hjemmesiden til Innsikt.

 

Berømmelsens skvis.

Den som vil fly, bør forberede seg på både takeoff og landing.

«So, you wanna be a rock’n roll star?» I så fall bør du legge en tentativ plan som omfatter hverdagen også etter at du har slått igjennom. For suksess kan være en tung bør å bære. Ikke alle rygger tåler det.

Dette er bare ett av de implisitte rådene som den eviggrønne minisjangeren artistfilmer regelmessig disker opp med. Og det er denne sjangeren som er tema for månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt, hvor jeg forsøker å fange inn flere av aspektene som preger artistskildringer (faktabaserte og fiktive) i spillefilmformatet.

Artikkelen begynner slik:

X-faktoren. «Flaks er ikke tilfeldigheter. Flaks oppstår når muligheter møter forberedelser», har den amerikanske filmprodusenten Robert Evans sagt. Med andre ord, et veløvd talent trenger bare en scene. Men den rette anledningen må nok aktivt oppsøkes, og talentet bør helst bistås av en ekstra dimensjon i fremføringen: den mystiske x-faktoren.

I Dexter Fletchers «Rocketman» (som får premiere 29. mai) om Elton Johns karriere, mottar han som egentlig het Reginald Dwight (Taron Egerton), en velskolert backingpianist og student ved intet mindre enn The Royal Academy of Music, et godt råd fra en svart soulsanger når han spør om hvordan han kan slå igjennom: «Du må drepe personen du ble født som, slik at du kan bli personen du ønsker å være», lyder selvrealiseringstipset.

For den bebrillede musikknerden Reginald innebærer dette å ta noen grep som gir ham en mer iøynefallende og spektakulær fremtoning. Påfugleffekten omfavnes. Han endrer også navn, til Elton John. Filmen skildrer deretter hvordan karrieren tar av og verden erobres av mannen bak tangentene.

Stjerneglansen. «Rocketman», som for øvrig markedsføres som en «musikalsk fantasi» snarere enn en tradisjonell artistbiografi, er foreløpig siste tittel ut i en fersk bølge med filmer om musikere.

Resten får du lese i maiutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

På vei.

Reisen er antagelig fortellernes eldste tema. Sannsynligvis fordi den er en perfekt metafor på forandring og livets gang.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt er som vanlig temafokusert, og denne gangen er det «reise» som er fellesnevneren for filmene som omtales. Aktualitetsknaggen er en liten japansk produksjon (med den internasjonale tittelen «Vision»), som handler om både ytre og indre reiser – en ganske typisk sammenstilling for fortellinger av dette slaget. Her et utdrag fra innledningen på saken:

Globetrotter på leting. Den japanske filmskaperen Naomi Kawase opererer i et terreng som ligger langt unna megabudsjetterte blockbustere. Produksjonene hennes sirkler heller inn dypt personlige temaer og erfaringer, gjerne med spirituelt tilsnitt, og iscenesetter dem i en hybridform hvor dokumentariske grep blandes med fiksjon.

Slikt blir man ikke verdensberømt av. Men i sin siste film, «Reisen til Yoshino», får hun god drahjelp foran kamera. Der finner vi nemlig den franske filmstjernen Juliette Binoche. Hun spiller Jeanne, en erfaren globetrotter og reiseskribent, som er kommet til Yoshinofjellene i Japan. Det er tilfeldigvis også hjemtraktene til Kawase.

Målet til Jeanne er å spore opp en sjelden plante med unike medisinske egenskaper. Hun får bistand i letingen fra skogvokteren Satoshi (Masatoshi Nagase), selv om språkforskjellene er avgrunnsdype. Men denne reisen skal også bli en ferd inn i deler av Jeannes fortid.

Filmen får norsk kinopremiere 26. april.